Jobs 14
1 Sjå - menneskjet, av kvinna født, det liver stutt, av uro mett.
Man that is borne of woman, is of short continuance, and full of trouble.
2 Som blom det sprett og visnar burt, ja, lik ein skugge burt det fer.
He shooteth foorth as a flowre, and is cut downe: he vanisheth also as a shadowe, and continueth not.
3 Men du med honom auga held, og meg du dreg for domen din.
And yet thou openest thine eyes vpon such one, and causest me to enter into iudgement with thee.
4 Skal tru det av ein urein kjem ein som er rein? Nei, ikkje ein!
Who can bring a cleane thing out of filthinesse? there is not one.
5 Når dagetalet hans er sett, hans månads-tal sett fast hjå deg, når du for han ei grensa drog som ei han yverskrida kann,
Are not his dayes determined? the nober of his moneths are with thee: thou hast appointed his boundes, which he can not passe.
6 so snu deg frå, lat han få fred og ha sin dag som leigekaren!
Turne from him that he may cease vntill his desired day, as an hyreling.
7 For treet er det endå von; um det vert det hogge, sprett det att, på renningar det vantar ikkje.
For there is hope of a tree, if it bee cut downe, that it will yet sproute, and the branches thereof will not cease.
8 Når røterne i jordi eldest, og stomnen døyr i turre mold,
Though the roote of it waxe olde in the earth, and the stocke thereof be dead in ye ground,
9 ved dåm av vatnet skyt det knupp, fær som ein stikling grøne greiner.
Yet by the sent of water it will bud, and bring foorth boughes like a plant.
10 Men døyr ein mann, då ligg han der; han andast, og kvar er han då?
But man is sicke, and dyeth, and man perisheth, and where is he?
11 Som vatnet renn ut or ein sjø, som elvi minkar, turkast ut,
As the waters passe from the sea, and as the flood decayeth and dryeth vp,
12 so ligg ein mann, ris ikkje upp; til himmeln kverv, dei vaknar ikkje; ein kann’kje vekkja deim or svevnen.
So man sleepeth and riseth not: for hee shall not wake againe, nor be raised from his sleepe till the heauen be no more.
13 Å, gjev du gøymde meg i helheim, løynde meg, til din vreide gav seg, gav meg ein frest, og so meg hugsa! (Sheol h7585)
Oh that thou wouldest hide me in the graue, and keepe me secret, vntill thy wrath were past, and wouldest giue me terme, and remember me. (Sheol h7585)
14 Tru mannen døyr og livnar att? I all min strid eg skulde vona og venta til avløysing kom.
If a man die, shall he liue againe? All the dayes of mine appointed time will I waite, till my changing shall come.
15 Eg skulde svara, når du ropa og lengta mot dine eige verk.
Thou shalt call me, and I shall answere thee: thou louest the worke of thine own hands.
16 Men no du tel kvart stig eg tek og agtar vel på syndi mi;
But nowe thou nombrest my steppes, and doest not delay my sinnes.
17 mi synd er læst i pungen inn, og på mi skuld du gøymer vel!
Mine iniquitie is sealed vp, as in a bagge, and thou addest vnto my wickednesse.
18 Som fjellet fell og smuldrast burt, og berget frå sin stad vert flutt,
And surely as the mountaine that falleth, commeth to nought, and the rocke that is remooued from his place:
19 Som vatnet holar steinen ut, og flaumen skolar moldi burt, so tek du ifrå mannen voni
As the water breaketh the stones, when thou ouerflowest the things which growe in the dust of ye earth: so thou destroyest ye hope of man.
20 og tyngjer honom ned for alltid. Han fer av stad; med åsyn rengd du sender honom burt frå deg.
Thou preuailest alway against him, so that he passeth away: he changeth his face when thou castest him away.
21 Han veit’kje um hans born vert heidra; han merkar ikkje um dei armast;
And he knoweth not if his sonnes shall be honourable, neither shall he vnderstand concerning them, whether they shalbe of lowe degree,
22 Hans eigen kropp hans liding valdar, og sjæli græt for eigi sorg.»
But while his flesh is vpon him, he shall be sorowfull, and while his soule is in him, it shall mourne.
