Jobs 14
1 Sjå - menneskjet, av kvinna født, det liver stutt, av uro mett.
Life is short and full of trouble,
2 Som blom det sprett og visnar burt, ja, lik ein skugge burt det fer.
like a flower that blooms and withers, like a passing shadow that soon disappears.
3 Men du med honom auga held, og meg du dreg for domen din.
Do you even notice me, God, and why do you have to drag me to court?
4 Skal tru det av ein urein kjem ein som er rein? Nei, ikkje ein!
Who can bring something clean of what is unclean? No one.
5 Når dagetalet hans er sett, hans månads-tal sett fast hjå deg, når du for han ei grensa drog som ei han yverskrida kann,
You have determined how long we shall live—the number of months, a time limit on our lives.
6 so snu deg frå, lat han få fred og ha sin dag som leigekaren!
So leave us alone and give us some peace—so like a laborer we could enjoy a few hours of rest at the end of the day.
7 For treet er det endå von; um det vert det hogge, sprett det att, på renningar det vantar ikkje.
Even a tree that's cut down has the hope of sprouting again, of sending up shoots and continuing to live.
8 Når røterne i jordi eldest, og stomnen døyr i turre mold,
Even though its roots grow old in the earth, and its stump dies in the ground,
9 ved dåm av vatnet skyt det knupp, fær som ein stikling grøne greiner.
just a trickle of water will make it bud and grow branches like a young plant.
10 Men døyr ein mann, då ligg han der; han andast, og kvar er han då?
But human beings die, their strength dwindles away; they perish, and where are they then?
11 Som vatnet renn ut or ein sjø, som elvi minkar, turkast ut,
Like water evaporating from a lake and a river that dries up and disappears,
12 so ligg ein mann, ris ikkje upp; til himmeln kverv, dei vaknar ikkje; ein kann’kje vekkja deim or svevnen.
so human beings lie down and don't get up again. Until the heavens cease to exist they will not awake from their sleep.
13 Å, gjev du gøymde meg i helheim, løynde meg, til din vreide gav seg, gav meg ein frest, og so meg hugsa! (Sheol h7585)
I wish you would hide me in Sheol; conceal me there until your anger is gone. Set a definite time for me there, and remember me! (Sheol h7585)
14 Tru mannen døyr og livnar att? I all min strid eg skulde vona og venta til avløysing kom.
Will the dead live again? Then I would have hope through all my time of trouble until my release comes.
15 Eg skulde svara, når du ropa og lengta mot dine eige verk.
You would call and I would answer you; you would long for me, the being that you made.
16 Men no du tel kvart stig eg tek og agtar vel på syndi mi;
Then you would look after me and wouldn't be watching me to see if I sinned.
17 mi synd er læst i pungen inn, og på mi skuld du gøymer vel!
My sins would be sealed up in a bag and you would cover my guilt.
18 Som fjellet fell og smuldrast burt, og berget frå sin stad vert flutt,
But just as the mountains crumble and fall, and the rocks tumble down;
19 Som vatnet holar steinen ut, og flaumen skolar moldi burt, so tek du ifrå mannen voni
as water wears away the stones, as floods wash away the soil, so you destroy the hope people have.
20 og tyngjer honom ned for alltid. Han fer av stad; med åsyn rengd du sender honom burt frå deg.
You continually overpower them and they pass away; you distort their faces in death and send them away.
21 Han veit’kje um hans born vert heidra; han merkar ikkje um dei armast;
Their children may become important or fall from their positions, but they don't know or see any of this.
22 Hans eigen kropp hans liding valdar, og sjæli græt for eigi sorg.»
As people die they only know their own pain and are sad for themselves.”
