Jobs 14
1 Sjå - menneskjet, av kvinna født, det liver stutt, av uro mett.
Man, born of woman, is of few days, and full of trouble.
2 Som blom det sprett og visnar burt, ja, lik ein skugge burt det fer.
He cometh forth like a flower, and is cut down; and he fleeth as a shadow, and continueth not.
3 Men du med honom auga held, og meg du dreg for domen din.
Yet dost thou open thine eyes upon such a one, and bringest me into judgment with thee?
4 Skal tru det av ein urein kjem ein som er rein? Nei, ikkje ein!
Who can bring a clean [man] out of the unclean? Not one!
5 Når dagetalet hans er sett, hans månads-tal sett fast hjå deg, når du for han ei grensa drog som ei han yverskrida kann,
If his days are determined, if the number of his months is with thee, [and] thou hast appointed his bounds which he must not pass,
6 so snu deg frå, lat han få fred og ha sin dag som leigekaren!
Look away from him; and let him rest, till he accomplish, as a hireling, his day.
7 For treet er det endå von; um det vert det hogge, sprett det att, på renningar det vantar ikkje.
For there is hope for a tree: if it be cut down, it will sprout again, and its tender branch will not cease;
8 Når røterne i jordi eldest, og stomnen døyr i turre mold,
Though its root grow old in the earth, and its stock die in the ground,
9 ved dåm av vatnet skyt det knupp, fær som ein stikling grøne greiner.
Yet through the scent of water it will bud, and put forth boughs like a young plant.
10 Men døyr ein mann, då ligg han der; han andast, og kvar er han då?
But a man dieth, and is prostrate; yea, man expireth, and where is he?
11 Som vatnet renn ut or ein sjø, som elvi minkar, turkast ut,
The waters recede from the lake, and the river wasteth and drieth up:
12 so ligg ein mann, ris ikkje upp; til himmeln kverv, dei vaknar ikkje; ein kann’kje vekkja deim or svevnen.
So man lieth down, and riseth not again; till the heavens be no more, they do not awake, nor are raised out of their sleep.
13 Å, gjev du gøymde meg i helheim, løynde meg, til din vreide gav seg, gav meg ein frest, og so meg hugsa! (Sheol h7585)
Oh that thou wouldest hide me in Sheol, that thou wouldest keep me secret until thine anger be past, that thou wouldest appoint me a set time, and remember me, — (Sheol h7585)
14 Tru mannen døyr og livnar att? I all min strid eg skulde vona og venta til avløysing kom.
(If a man die, shall he live [again]?) all the days of my time of toil would I wait, till my change should come:
15 Eg skulde svara, når du ropa og lengta mot dine eige verk.
Thou wouldest call, and I would answer thee; thou wouldest have a desire after the work of thy hands.
16 Men no du tel kvart stig eg tek og agtar vel på syndi mi;
For now thou numberest my steps: dost thou not watch over my sin?
17 mi synd er læst i pungen inn, og på mi skuld du gøymer vel!
My transgression is sealed up in a bag, and thou heapest up mine iniquity.
18 Som fjellet fell og smuldrast burt, og berget frå sin stad vert flutt,
And indeed a mountain falling cometh to nought, and the rock is removed out of its place;
19 Som vatnet holar steinen ut, og flaumen skolar moldi burt, so tek du ifrå mannen voni
The waters wear the stones, the floods thereof wash away the dust of the earth; and thou destroyest the hope of man.
20 og tyngjer honom ned for alltid. Han fer av stad; med åsyn rengd du sender honom burt frå deg.
Thou prevailest for ever against him, and he passeth away; thou changest his countenance, and dismissest him.
21 Han veit’kje um hans born vert heidra; han merkar ikkje um dei armast;
His sons come to honour, and he knoweth it not; and they are brought low, and he perceiveth it not.
22 Hans eigen kropp hans liding valdar, og sjæli græt for eigi sorg.»
But his flesh hath pain for himself alone, and his soul mourneth for himself.
