Jobs 13
1 Ja, allting hev mitt auga set og øyra høyrde og forstod;
“Behold, my eye has seen all, My ear has heard, and it attends to it.
2 alt det de veit, det veit eg og; for dykk eg ei tilbake stend.
According to your knowledge I have known—also I. I am not more fallen than you.
3 Men eg til Allvalds Gud vil tala, med Gud eg vil til retten ganga;
Yet I speak for the Mighty One, And I delight to argue for God.
4 Men de vil dekkja til med lygn, er berre ugagnslækjarar.
And yet, you [are] forgers of falsehood, Physicians of nothing—all of you,
5 Å, gjev de vilde tegja still, so kunde det for visdom gjelda.
O that you would keep perfectly silent, And it would be to you for wisdom.
6 Høyr på den skrapa eg vil gjeva, merk når mi lippa åtak gjer!
Please hear my argument, And attend to the pleadings of my lips,
7 Vil de forsvara Gud med lygn? Vil de hans sak med urett verja?
Do you speak perverseness for God? And do you speak deceit for Him?
8 Vil de for honom gjera mismun, og spela Guds sakførarar?
Do you accept His face, if you strive for God?
9 Gjeng det dykk vel, når han dykk prøver? Kann de han narra som eit mennesk’?
Is [it] good that He searches you, If, as one mocks at a man, you mock at Him?
10 Han skal so visst dykk straffa strengt, um de slik mismunn gjer i løynd.
He surely reproves you, if you accept faces in secret.
11 Med høgdi si han skræmar dykk, hans rædsla yver dykk skal falla.
Does His excellence not terrify you? And His dread fall on you?
12 Og dykkar kraft-ord vert til oska, og dykkar prov til blaute leir.
Your remembrances [are] allegories of ashes, For high places of clay [are] your heights.
13 Teg stilt, lat meg tala ut, so fær det gå meg som det kann!
Keep silent from me, and I speak, And pass over me what will.
14 Kvi skuld’ eg ta mitt kjøt i tenner? Og halda livet mitt i handi?
Why do I take my flesh in my teeth? And my soul put in my hand?
15 Han drep meg, ei eg ventar anna, mi ferd for han lik’vel eg hævdar.
Behold, He slays me—I do not wait! Only, I argue my ways to His face.
16 Men ogso det skal hjelpa meg; hjå han fær ingen urein møta.
Also—He [is] to me for salvation, For the profane do not come before Him.
17 So høyr då det eg segja vil; lat meg for dykkar øyro tala!
Hear my word diligently, And my declaration with your ears.
18 Eg saki hev til rettes lagt; eg skal få rett, det veit eg visst.
Now behold, I have set the cause in order, I have known that I am righteous.
19 Kven er det som med meg kann strida? Eg skulde tegja stilt og døy.
Who [is] he that strives with me? For now I keep silent and gasp.
20 Tvo ting må du spara meg for; då løyner eg meg ikkje for deg:
Only two things, O God, do with me, Then I am not hidden from Your face:
21 Di hand lyt burt frå meg du taka, lat ei di rædsla skræma meg!
Put Your hand far off from me, And do not let Your terror terrify me.
22 Stemn meg so inn! eg stend til svars; eller eg talar og du svarar.
And You call, and I answer, Or—I speak, and You answer me.
23 Kor mange brot og synder hev eg? Seg meg mi misgjerd og mi synd!
How many iniquities and sins do I have? Let me know my transgression and my sin.
24 Kvifor vil du di åsyn løyna og for ein fiend’ halda meg?
Why do You hide Your face? And reckon me for an enemy to You?
25 Vil eit burtblåse blad du skræma? Forfylgja du eit visna strå? -
Do You terrify a leaf driven away? And do You pursue the dry stubble?
26 Når du idømer meg slik straff og let meg erva ungdoms synder
For You write bitter things against me, And cause me to possess iniquities of my youth,
27 og legg i stokken mine føter, og vaktar alle mine vegar, slær krins um mine foteblad.
And you put my feet in the stocks, And observe all my paths—You set a print on the roots of my feet,
28 Og det mot ein som morkna er, lik klædeplagg som mol et upp.
And he, as a rotten thing, wears away, A moth has consumed him as a garment.”
