Jobs 10
1 Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.
“ʻOku fiu hoku laumālie ʻi heʻeku moʻui; te u tuku au ke u lāunga; te u lea ʻi he mamahi ʻo hoku laumālie.
2 Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!
Te u pehē ki he ʻOtua, ʻoua naʻa ke tuku au ko e halaia; fakahā mai pe ko e hā ʻoku ke fakamamahiʻi ai au.
3 Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?
He ʻoku taau mo koe ke fakamamahi, koeʻuhi ke ke fehiʻa ki he ngāue ʻa ho nima, ka ke fakamaama ki he fakakaukau ʻae angahala?
4 Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?
He ʻoku ke mata fakakakano? Pe ʻoku ke mamata ʻo hangē ko e mamata ʻae tangata?
5 Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?
He ʻoku tatau ho ngaahi ʻaho mo e ngaahi ʻaho ʻoe tangata? Mo ho ngaahi taʻu mo e ngaahi ʻaho ʻoe tangata,
6 Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,
Koeʻuhi ʻoku ke ʻekea ʻeku angahala, mo ke hakule ʻa ʻeku fai kovi?
7 endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.
ʻOku ke ʻilo ʻoku ʻikai te u fai kovi, pea ʻoku ʻikai ha taha ʻe faʻa fakahaofi mei ho nima.
8 Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?
“Kuo ngaohi au ʻe ho nima mo fakafuofua takatakai au; ka ʻoku ke tāmateʻi au.
9 Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!
ʻOku ou kole kiate koe, ke ke manatuʻi, kuo ke ngaohi au ʻo hangē ko e ʻumea pea te ke toe ʻomi au ki he efu?
10 Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;
He naʻe ʻikai te ke lilingi au ʻo hangē ko e huʻahuhu, mo fakafefeka au ʻo hangē ko e siisi?
11 Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.
Kuo ke fakakofuʻaki au ʻae kili mo e kakano, pea kuo ke ʻāʻi au ʻaki ʻae ngaahi hui mo e uoua.
12 Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.
Kuo ke tuku kiate au ʻae moʻui mo e ʻofa, pea kuo fakatolonga ʻeku moʻui ʻi hoʻo faʻa ʻaʻahi.
13 Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;
Pea kuo ke fufū ʻae ngaahi meʻa ni ʻi ho loto: ʻoku ou ʻilo ʻoku ʻiate koe eni.
14 Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;
Kapau te u fai hala, ʻoku ke fakaʻilongaʻi au, pea ʻe ʻikai te ke fakatonuhiaʻi au mei heʻeku angahia.
15 um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;
Kapau ʻoku ou fai hala ko au pe ʻe malaʻia; pea kapau te u māʻoniʻoni, kae ʻikai te u faʻa hanga hake hoku ʻulu. ʻOku ou pito ʻi he puputuʻu; ko ia ke ke vakai ki heʻeku mamahi;
16 For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,
He ʻoku tupulekina ia. ʻOku ke tuli au ʻo hangē ko ha laione fekai: pea ʻoku ke toe fakahā ʻo fakamanavahē koe kiate au.
17 du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.
ʻOku ke fakafoʻou hoʻo kau fakamoʻoni kiate au, pea ke fakalahi ho houhau kiate au; ʻoku tautaufetongi ʻae tau kiate au.
18 Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,
“Pea ko e hā kuo ke ʻomi ai au mei he manāva? Taumaiā ne u mate, ke ʻoua naʻa mamata ha mata kiate au!
19 lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?
Ka ne pehē te u hangē naʻe ʻikai te u ʻi ai; pea ʻe fua au mei he manāva ki he faʻitoka.
20 Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,
ʻIkai ʻoku siʻi pe hoku ngaahi ʻaho, pea tuku muʻa, ʻo tuku ai pe au, kau fakafiemālie siʻi,
21 fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,
ʻI he teʻeki ai te u ʻalu pea ʻikai te u toe haʻu, ʻio, ki he fonua ʻoe fakapoʻuli mo e ʻata ʻoe mate;
22 eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»
Ko e fonua ʻoe fakapoʻuli, ʻo hangē ko e poʻuli ʻoe ʻata ʻoe mate, ʻo taʻeʻiai ha fakatonutonu, pea ʻoku tatau hono nima mo e fakapoʻuli.’”
