Jobs 10
1 Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.
A minha alma tem tedio á minha vida: darei livre curso á minha queixa, fallarei na amargura da minha alma.
2 Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!
Direi a Deus: Não me condemnes: faze-me saber porque contendes comigo.
3 Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?
Parece-te bem que me opprimas? que rejeites o trabalho das tuas mãos? e resplandeças sobre o conselho dos impios?
4 Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?
Tens tu porventura olhos de carne? vês tu como vê o homem?
5 Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?
São os teus dias como os dias do homem? Ou são os teus annos como os annos de um homem,
6 Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,
Para te informares da minha iniquidade, e averiguares o meu peccado?
7 endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.
Bem sabes tu que eu não sou impio: todavia ninguem ha que me livre da tua mão.
8 Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?
As tuas mãos me fizeram e me formaram todo em roda; comtudo me consomes.
9 Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!
Peço-te que te lembres de que como barro me formaste e me farás tornar em pó.
10 Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;
Porventura não me vasaste como leite, e como queijo me não coalhaste?
11 Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.
De pelle e carne me vestiste, e com ossos e nervos me ligaste.
12 Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.
Vida e beneficencia me fizeste: e o teu cuidado guardou o meu espirito.
13 Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;
Porém estas coisas as occultaste no teu coração: bem sei eu que isto esteve comtigo.
14 Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;
Se eu peccar, tu me observas; e da minha iniquidade não me escusarás.
15 um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;
Se fôr impio, ai de mim! e se fôr justo, não levantarei a minha cabeça: farto estou de affronta; e olho para a minha miseria.
16 For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,
Porque se vae crescendo; tu me caças como a um leão feroz: tornas-te, e fazes maravilhas contra mim.
17 du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.
Tu renovas contra mim as tuas testemunhas, e multiplicas contra mim a tua ira; revezes e combate estão comigo.
18 Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,
Por quepois me tiraste da madre? Ah se então dera o espirito, e olhos nenhuns me vissem!
19 lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?
Que tivera sido como se nunca fôra: e desde o ventre fôra levado á sepultura!
20 Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,
Porventura não são poucos os meus dias? cessa pois, e deixa-me, para que por um pouco eu tome alento;
21 fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,
Antes que vá e d'onde nunca torne, á terra da escuridão e da sombra da morte;
22 eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»
Terra escurissima, como a mesma escuridão, terra da sombra, da morte e sem ordem alguma e onde a luz é como a escuridão.
