Jobs 10
1 Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.
taedet animam meam vitae meae dimittam adversum me eloquium meum loquar in amaritudine animae meae
2 Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!
dicam Deo noli me condemnare indica mihi cur me ita iudices
3 Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?
numquid bonum tibi videtur si calumnieris et opprimas me opus manuum tuarum et consilium impiorum adiuves
4 Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?
numquid oculi carnei tibi sunt aut sicut videt homo et tu videbis
5 Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?
numquid sicut dies hominis dies tui et anni tui sicut humana sunt tempora
6 Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,
ut quaeras iniquitatem meam et peccatum meum scruteris
7 endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.
et scias quia nihil impium fecerim cum sit nemo qui de manu tua possit eruere
8 Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?
manus tuae plasmaverunt me et fecerunt me totum in circuitu et sic repente praecipitas me
9 Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!
memento quaeso quod sicut lutum feceris me et in pulverem reduces me
10 Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;
nonne sicut lac mulsisti me et sicut caseum me coagulasti
11 Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.
pelle et carnibus vestisti me et ossibus et nervis conpegisti me
12 Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.
vitam et misericordiam tribuisti mihi et visitatio tua custodivit spiritum meum
13 Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;
licet haec celes in corde tuo tamen scio quia universorum memineris
14 Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;
si peccavi et ad horam pepercisti mihi cur ab iniquitate mea mundum me esse non pateris
15 um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;
et si impius fuero vae mihi est et si iustus non levabo caput saturatus adflictione et miseria
16 For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,
et propter superbiam quasi leaenam capies me reversusque mirabiliter me crucias
17 du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.
instauras testes tuos contra me et multiplicas iram tuam adversum me et poenae militant in me
18 Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,
quare de vulva eduxisti me qui utinam consumptus essem ne oculus me videret
19 lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?
fuissem quasi qui non essem de utero translatus ad tumulum
20 Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,
numquid non paucitas dierum meorum finietur brevi dimitte ergo me ut plangam paululum dolorem meum
21 fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,
antequam vadam et non revertar ad terram tenebrosam et opertam mortis caligine
22 eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»
terram miseriae et tenebrarum ubi umbra mortis et nullus ordo et sempiternus horror inhabitans
