Jobs 10

1 Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.

L'anima mia si annoia della mia vita. Io mi lascerò scorrere addosso il mio lamento; Io parlerò nell'amaritudine dell'anima mia.

2 Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!

Io dirò a Dio: Non condannarmi; Fammi assapere perchè tu litighi meco.

3 Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?

Ti par egli ben fatto di oppressare, Di sdegnar l'opera delle tue mani, E di risplendere sopra il consiglio degli empi?

4 Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?

Hai tu occhi di carne? Vedi tu come vede l'uomo?

5 Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?

[Sono] i tuoi giorni come i giorni dell'uomo mortale? [Sono] i tuoi anni come l'età umana?

6 Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,

Che tu faccia inchiesta della mia iniquità, E prenda informazione del mio peccato?

7 endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.

A te si appartiene di conoscere che io non son reo; E non [vi è] niuno che riscuota dalla tua mano.

8 Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?

Le tue mani mi hanno formato e composto; E tu mi distruggi tutto quanto d'ogn'intorno.

9 Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!

Deh! ricordati che tu mi hai formato come dell'argilla; E tu mi fai ritornare in polvere.

10 Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;

Non mi hai tu colato come latte, E fatto rappigliar come un cacio?

11 Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.

Tu mi hai vestito di pelle e di carne E mi hai contesto d'ossa e di nervi.

12 Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.

[Tu mi hai data] la vita, ed hai usata benignità inverso me; E la tua cura ha guardato lo spirito mio.

13 Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;

E pur tu avevi riposte queste cose nel cuor tuo; Io conosco che questo [era] appo te.

14 Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;

Se io ho peccato, tu mi hai notato, E non mi hai assolto della mia iniquità.

15 um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;

Se io sono stato reo, guai a me; E se son giusto, non però alzo il capo, [Essendo] sazio d'ignominia, e veggendo la mia afflizione;

16 For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,

E se pur l'alzo, tu mi cacci a giusa di fiero leone, E torni a dimostrarti maraviglioso contro a me.

17 du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.

Tu mi produci in faccia nuovi testimoni tuoi; Tu accresci la tua indegnazione contro a me; Eserciti a muta [sono] sopra me.

18 Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,

Perchè dunque mi hai tratto fuor della matrice? Io [vi] sarei spirato, e l'occhio d'alcuno non mi avrebbe veduto.

19 lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?

Io sarei stato come se non avessi giammai avuto essere; Io sarei stato portato dal seno alla sepoltura.

20 Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,

I miei giorni non [sono] eglino poca cosa? cessa dunque, E rimanti da me, sì che io mi rinforzi un poco;

21 fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,

Avanti che io me ne vada alla terra delle tenebre, Dell'ombra della morte, onde mai non tornerò;

22 eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»

Alla terra d'oscurità simile a caligine; D'ombra di morte, [ove] non [è] ordine alcuno; E la quale, [quando] fa chiaro, [è] simile a caligine.