Jobs 10
1 Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.
My soul hath been weary of my life, I leave off my talking to myself, I speak in the bitterness of my soul.
2 Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!
I say unto God, 'Do not condemn me, Let me know why Thou dost strive [with] me.
3 Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?
Is it good for Thee that Thou dost oppress? That Thou despisest the labour of Thy hands, And on the counsel of the wicked hast shone?
4 Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?
Eyes of flesh hast Thou? As man seeth — seest Thou?
5 Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?
As the days of man [are] Thy days? Thy years as the days of a man?
6 Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,
That Thou inquirest for mine iniquity, And for my sin seekest?
7 endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.
For Thou knowest that I am not wicked, And there is no deliverer from Thy hand.
8 Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?
Thy hands have taken pains about me, And they make me together round about, And Thou swallowest me up!
9 Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!
Remember, I pray Thee, That as clay Thou hast made me, And unto dust Thou dost bring me back.
10 Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;
Dost Thou not as milk pour me out? And as cheese curdle me?
11 Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.
Skin and flesh Thou dost put on me, And with bones and sinews dost fence me.
12 Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.
Life and kindness Thou hast done with me. And Thy inspection hath preserved my spirit.
13 Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;
And these Thou hast laid up in Thy heart, I have known that this [is] with Thee.
14 Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;
If I sinned, then Thou hast observed me, And from mine iniquity dost not acquit me,
15 um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;
If I have done wickedly — woe to me, And righteously — I lift not up my head, Full of shame — then see my affliction,
16 For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,
And it riseth — as a lion Thou huntest me. And Thou turnest back — Thou shewest Thyself wonderful in me.
17 du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.
Thou renewest Thy witnesses against me, And dost multiply Thine anger with me, Changes and warfare [are] with me.
18 Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,
And why from the womb Hast Thou brought me forth? I expire, and the eye doth not see me.
19 lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?
As I had not been, I am, From the belly to the grave I am brought,
20 Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,
Are not my days few? Cease then, and put from me, And I brighten up a little,
21 fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,
Before I go, and return not, Unto a land of darkness and death-shade,
22 eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»
A land of obscurity as thick darkness, Death-shade — and no order, And the shining [is] as thick darkness.'
