Jobs 10
1 Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.
Yt anoieth my soule of my lijf; Y schal lete my speche ayens me, Y schal speke in the bitternesse of my soule.
2 Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!
Y schal seie to God, Nyle thou condempne me; schewe thou to me, whi thou demest me so.
3 Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?
Whether it semeth good to thee, if thou `falsli chalengist and oppressist me, the werk of thin hondis; and if thou helpist the counsel of wickid men?
4 Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?
Whethir fleischli iyen ben to thee, ethir, as a man seeth, also thou schalt se?
5 Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?
Whether thi daies ben as the daies of man, and `thi yeeris ben as mannus tymes;
6 Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,
that thou enquere my wickidnesse, and enserche my synne?
7 endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.
And wite, that Y haue do no `wickid thing; sithen no man is, that may delyuere fro thin hond?
8 Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?
Thin hondis han maad me, and han formed me al in cumpas; and thou castist me doun so sodeynli.
9 Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!
Y preye, haue thou mynde, that thou madist me as cley, and schalt brynge me ayen in to dust.
10 Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;
Whether thou hast not mylkid me as mylk, and hast cruddid me togidere as cheese?
11 Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.
Thou clothidist me with skyn and fleisch; thou hast ioyned me togidere with boonys and senewis.
12 Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.
Thou hast youe lijf and mercy to me, and thi visiting hath kept my spirit.
13 Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;
Thouy thou helist these thingis in thin herte, netheles Y woot, that thou hast mynde of alle thingis.
14 Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;
If Y dide synne, and thou sparidist me at an our; whi suffrist thou not me to be cleene of my wickidnesse?
15 um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;
And if Y was wickid, wo is to me; and if Y was iust, Y fillid with turment and wretchidnesse `schal not reise the heed.
16 For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,
And if Y reise `the heed for pride, thou schalt take me as a lionesse; and thou turnest ayen, and turmentist me wondirli.
17 du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.
Thou gaderist in store thi witnessis ayens me, and thou multipliest thin yre, `that is, veniaunce, ayens me; and peynes holden knyythod in me.
18 Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,
Whi hast thou led me out of the wombe? `And Y wolde, that Y were wastid, lest an iye `schulde se me.
19 lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?
That Y hadde be, as if Y were not, and `were translatid, ethir borun ouer, fro the wombe to the sepulcre.
20 Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,
Whether the fewnesse of my daies schal not be endid in schort? Therfor suffre thou me, that Y biweile `a litil my sorewe,
21 fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,
bifor that Y go, and turne not ayen, to the derk lond, and hilid with the derknesse of deth, to the lond of wrecchidnesse and of derknessis;
22 eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»
where is schadewe of deeth, and noon ordre, but euerlastynge hidousnesse dwellith.
