Jobs 10

1 Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.

“My soul has been weary of my life, I leave off my talking to myself, I speak in the bitterness of my soul.

2 Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!

I say to God, Do not condemn me, Let me know why You strive [with] me.

3 Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?

Is it good for You that You oppress? That You despise the labor of Your hands, And shine on the counsel of the wicked?

4 Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?

Do you have eyes of flesh? Do You see as man sees?

5 Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?

[Are] Your days as the days of man? Your years as the days of a man?

6 Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,

That You inquire for my iniquity, And seek for my sin?

7 endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.

For You know that I am not wicked, And there is no deliverer from Your hand.

8 Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?

Your hands have taken pains about me, And they make me together all around, And You swallow me up!

9 Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!

Please remember That You have made me as clay, And You bring me back to dust.

10 Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;

Do You not pour me out as milk? And curdle me as cheese?

11 Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.

Skin and flesh You put on me, And fence me with bones and sinews.

12 Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.

Life and kindness You have done with me. And Your inspection has preserved my spirit.

13 Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;

And these You have laid up in Your heart, I have known that this [is] with You.

14 Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;

If I sinned, then You have observed me, And do not acquit me from my iniquity,

15 um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;

If I have done wickedly—woe to me, And righteously—I do not lift up my head, Full of shame—then see my affliction,

16 For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,

And it rises—as a lion You hunt me. And You turn back—You show Yourself wonderful in me.

17 du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.

You renew Your witnesses against me, and multiply Your anger with me, Changes and warfare [are] with me.

18 Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,

And why from the womb Have You brought me forth? I expire, and the eye does not see me.

19 lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?

I am as [if] I had not been, I am brought from the belly to the grave,

20 Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,

Are my days not few? Cease then, and put from me, And I brighten up a little,

21 fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,

Before I go, and do not return, To a land of darkness and death-shade,

22 eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»

A land of obscurity as thick darkness, Death-shade—and no order, And the shining [is] as thick darkness.”