Jobs 10
1 Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.
My soul is weary of my life; I will give free course to my complaint; I will speak in the bitterness of my soul.
2 Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!
I will say unto God: Do not condemn me; make me know wherefore Thou contendest with me.
3 Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?
Is it good unto Thee that Thou shouldest oppress, that Thou shouldest despise the work of Thy hands, and shine upon the counsel of the wicked?
4 Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?
Hast Thou eyes of flesh? or seest Thou as man seeth?
5 Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?
Are Thy days as the days of man, or Thy years as a man's days,
6 Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,
That Thou inquirest after mine iniquity, and searchest after my sin,
7 endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.
Although Thou knowest that I shall not be condemned; and there is none that can deliver out of Thy hand?
8 Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?
Thy hands have framed me and fashioned me together round about; yet Thou dost destroy me!
9 Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!
Remember, I beseech Thee, that Thou hast fashioned me as clay; and wilt Thou bring me into dust again?
10 Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;
Hast Thou not poured me out as milk, and curdled me like cheese?
11 Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.
Thou hast clothed me with skin and flesh, and knit me together with bones and sinews.
12 Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.
Thou hast granted me life and favour, and Thy providence hath preserved my spirit.
13 Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;
Yet these things Thou didst hide in Thy heart; I know that this is with Thee;
14 Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;
If I sin, then Thou markest me, and Thou wilt not acquit me from mine iniquity.
15 um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;
If I be wicked, woe unto me; and if I be righteous, yet shall I not lift up my head — being filled with ignominy and looking upon mine affliction.
16 For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,
And if it exalt itself, Thou huntest me as a lion; and again Thou showest Thyself marvellous upon me.
17 du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.
Thou renewest Thy witnesses against me, and increasest Thine indignation upon me; host succeeding host against me.
18 Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,
Wherefore then hast Thou brought me forth out of the womb? Would that I had perished, and no eye had seen me!
19 lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?
I should have been as though I had not been; I should have been carried from the womb to the grave.
20 Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,
Are not my days few? Cease then, and let me alone, that I may take comfort a little,
21 fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,
Before I go whence I shall not return, even to the land of darkness and of the shadow of death;
22 eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»
A land of thick darkness, as darkness itself; a land of the shadow of death, without any order, and where the light is as darkness.
