Jobs 10

1 Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.

I hate my life! Let me speak freely about my complaints—I can't keep my bitterness to myself.

2 Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!

I will tell God, “Don't just condemn me—tell me what you have against me.

3 Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?

Do you enjoy accusing me? Why do you reject me, someone you made with your own hands, and yet smile on the scheming of the wicked?

4 Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?

Do you have human eyes? Do you see like human beings do?

5 Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?

Is your life as short as mortal beings? Are your years as brief as those of humanity,

6 Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,

that you have to examine my wrongs and investigate my sins?

7 endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.

Even though you know I'm not guilty, no one can save me from you.

8 Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?

You made me and shaped me with your own hands, and yet you destroy me.

9 Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!

Remember that you shaped me like a piece of clay—are you now going to turn me back into dust?

10 Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;

You poured me out like milk, you curdled me like cheese.

11 Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.

You clothed me with skin and flesh; you wove my body together with bones and muscles.

12 Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.

You granted me life and showed me your kindness; you have taken great care of me.

13 Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;

But you kept these things hidden in your heart. I know your purpose was

14 Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;

to watch me, and if I sinned, then you would not forgive my wrongs.

15 um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;

If I'm guilty I'm in trouble, if I'm innocent I can't hold my head high because I'm totally disgraced as I look at my sufferings.

16 For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,

If I do hold my head high you hunt me down like a lion, showing how powerful you are in hurting me.

17 du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.

You repeat your arguments against me, you pour out more and more of your anger against me, you send fresh armies against me.

18 Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,

So why did you allow me to be born? I wish that I had died, and nobody had ever seen me!

19 lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?

It would have been better if I had never existed, taken straight from the womb to the grave.

20 Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,

I only have a few days left, so why don't you leave me alone so I can have a little peace

21 fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,

before I go to where I shall never return from, the land of darkness and the shadow of death—

22 eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»

the land of total darkness where death's shadow lies, a place of chaos where light itself is darkness.”