Jobs 10
1 Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.
My soul is weary of my life, I will let go my speech against myself, I will speak in the bitterness of my soul.
2 Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!
I will say to God: Do not condemn me: tell me why thou judgest me so.
3 Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?
Doth it seem good to thee that thou shouldst calumniate me, and oppress me, the work of thy own hands, and help the counsel of the wicked?
4 Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?
Hast thou eyes of flesh: or, shalt thou see as man seeth?
5 Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?
Are thy days as the days of man, and are thy years as the times of men:
6 Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,
That thou shouldst inquire after my iniquity, and search after my sin?
7 endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.
And shouldst know that I have done no wicked thing, whereas there is no man that can deliver out of thy hand.
8 Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?
Thy hands have made me, and fashioned me wholly round about, and dost thou thus cast me down headlong on a sudden?
9 Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!
Remember, I beseech thee, that thou hast made me as the clay, and thou wilt bring me into dust again.
10 Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;
Hast thou not milked me as milk, and curdled me like cheese?
11 Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.
Thou hast clothed me with skin and flesh: thou hast put me together with bones and sinews:
12 Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.
Thou hast granted me life and mercy, and thy visitation hath preserved my spirit.
13 Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;
Although thou conceal these things in thy heart, yet I know that thou rememberest all things.
14 Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;
If I have sinned and thou hast spared me for an hour: why dost thou not suffer me to be clean from my iniquity?
15 um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;
And if I be wicked, woe unto me: and if just, I shall not lift up my head, being filled with affliction and misery.
16 For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,
And for pride thou wilt take me as a lioness, and returning thou tormentest me wonderfully.
17 du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.
Thou renewest thy witnesses against me, and multipliest thy wrath upon me, and pains war against me.
18 Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,
Why didst thou bring me forth out of the womb: O that I had been consumed that eye might not see me!
19 lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?
I should have been as if I had not been, carried from the womb to the grave.
20 Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,
Shall not the fewness of my days be ended shortly? suffer me, therefore, that I may lament my sorrow a little:
21 fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,
Before I go, and return no more, to a land that is dark and covered with the mist of death:
22 eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»
A land of misery and darkness, where the shadow of death, and no order, but everlasting horror dwelleth.
