Jobs 10

1 Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.

My soul is weary of my life. I will release my words against myself. I will speak in the bitterness of my soul.

2 Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!

I will say to God: Do not be willing to condemn me. Reveal to me why you judge me this way.

3 Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?

Does it seem good to you, if you find fault with me and oppress me, the work of your own hands, and assist the counsel of the impious?

4 Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?

Do you have bodily eyes? Or, just as man sees, will you see?

5 Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?

Are your days just like the days of man, and are your years as the times of humans,

6 Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,

so that you would inquire about my iniquity and examine my sin?

7 endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.

And you know that I have done nothing impious, yet there is no one who can deliver from your hand.

8 Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?

Your hands have made me and formed me all around, and, in this way, do you suddenly throw me away?

9 Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!

Remember, I ask you, that you have fashioned me like clay, and you will reduce me to dust.

10 Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;

Have you not extracted me like milk and curdled me like cheese?

11 Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.

You have clothed me with skin and flesh. You have put me together with bones and nerves.

12 Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.

You have assigned to me life and mercy, and your visitation has preserved my spirit.

13 Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;

Though you may conceal this in your heart, yet I know that you remember everything.

14 Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;

If I have sinned, and you have spared me for an hour, why do you not endure me to be clean from my iniquity?

15 um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;

And if I should be impious, woe to me, and if I should be just, I will not lift up my head, being drenched with affliction and misery.

16 For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,

And because of pride, you will seize me like a lioness, and having returned, you torment me to an extraordinary degree.

17 du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.

You renew your testimony against me, and you multiply your wrath against me, and these punishments make war within me.

18 Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,

Why did you lead me out of the womb? If only I had been consumed, so that no eye would ever see me!

19 lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?

I should have been as if I had not been: transferred from the womb to the tomb.

20 Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,

Will not my few days be completed soon? Release me, therefore, so that I may lament my sorrows a little,

21 fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,

before I depart and return no more to a land that is dark and covered with the fog of death,

22 eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»

a land of misery and darkness, where the shadow of death, and nothing else but everlasting horror, dwells.