Jobs 10
1 Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.
Weary in my soul, I will pour my words with groans upon him: I will speak being straitened in the bitterness of my soul.
2 Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!
And I will say to the Lord, Do not teach me to be impious; and therefore have you thus judged me?
3 Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?
Is it good before you if I be unrighteous? for you have disowned the work of your hands, and attended to the counsel of the ungodly.
4 Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?
Or do you see as a mortal sees? or will you look as a man sees?
5 Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?
Or is your life human, or your years [the years] of a man,
6 Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,
that you have enquired into mine iniquity, and searched out my sins?
7 endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.
For you know that I have not committed iniquity: but who is he that can deliver out of your hands?
8 Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?
Your hands have formed me and made me; afterwards you did change [your mind], and strike me.
9 Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!
Remember that you have made me [as] clay, and you do turn me again to earth.
10 Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;
Hast you not poured me out like milk, and curdled me like cheese?
11 Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.
And you did clothe me with skin and flesh, and frame me with bones and sinews.
12 Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.
And you did bestow upon me life and mercy, and your oversight has preserved my spirit.
13 Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;
Having these things in yourself, I know that you can do all things; for nothing is impossible with you.
14 Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;
And if I should sin, you watch me; and you have not cleared me from iniquity.
15 um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;
Or if I should be ungodly, woe is me: and if I should be righteous, I can’t lift myself up, for I am full of dishonour.
16 For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,
For I am hunted like a lion for slaughter; for again you have changed and are terribly destroying me;
17 du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.
renewing against me my torture: and you have dealt with me in great anger, and you have brought trials upon me.
18 Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,
Why then did you bring me out of the womb? and why did I not die, and no eye see me,
19 lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?
and I become as if I had not been? for why was I not carried from the womb to the grave?
20 Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,
Is not the time of my life short? suffer me to rest a little,
21 fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,
before I go whence I shall not return, to a land of darkness and gloominess;
22 eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»
to a land of perpetual darkness, where there is no light, neither [can any one] see the life of mortals.
