Jobs 10
1 Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.
My soul is weary of my life. I will give free reign to my complaint. I will speak in the bitterness of my soul.
2 Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!
I will say to God, Do not condemn me. Show me why thou contend with me.
3 Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?
Is it good to thee that thou should oppress, that thou should despise the work of thy hands, and shine upon the counsel of the wicked?
4 Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?
Have thou eyes of flesh? Or do thou see as man sees?
5 Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?
Are thy days as the days of man, or thy years as man's days,
6 Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,
that thou inquire after my iniquity, and search after my sin,
7 endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.
although thou know that I am not wicked. And there is none that can deliver out of thy hand?
8 Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?
Thy hands have made me and fashioned me together round about, yet thou destroy me.
9 Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!
Remember, I beseech thee, that thou have fashioned me as clay. And will thou bring me into dust again?
10 Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;
Have thou not poured me out as milk, and curdled me like cheese?
11 Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.
Thou have clothed me with skin and flesh, and knit me together with bones and sinews.
12 Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.
Thou have granted me life and loving kindness, and thy visitation has preserved my spirit.
13 Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;
Yet these things thou hid in thy heart. I know that this is with thee.
14 Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;
If I sin, then thou mark me. And thou will not acquit me from my iniquity.
15 um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;
If I be wicked, woe to me. And if I be righteous, yet I shall not lift up my head, being filled with shame, and looking upon my affliction.
16 For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,
And if my head exalts itself, thou hunt me as a lion. And again thou show thyself marvelous upon me.
17 du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.
Thou renew thy witnesses against me, and increase thine indignation upon me. Changes and warfare are with me.
18 Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,
Why then have thou brought me forth out of the womb? I would have given up the spirit, and no eye had seen me.
19 lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?
I should have been as though I had not been. I should have been carried from the womb to the grave.
20 Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,
Are not my days few? Cease then, and let me alone, that I may take comfort a little
21 fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,
before I go where I shall not return, to the land of darkness and of the shadow of death,
22 eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»
the land dark as midnight, of the shadow of death, without any order, and where the light is as midnight.
