Jobs 10
1 Mi sjæl er leid av livet mitt, eg gjev mi klaga lause taumar, vil tala i min såre hugverk.
Ka pakhra mah ka hinghaih hmawt sut boeh; to pongah laisaephaih ai ah loe ka om thai ai, ka hingh patangkhanghaih hae nang khaeah kang thuih han.
2 Til Gud eg segjer: «Døm meg ikkje; seg kvifor du imot meg strider!
Sithaw khaeah, Zaehaih na net hmah, tipongah misa ah nang suek loe, na thui ah, tiah ka naa han.
3 Finn du det godt å gjera vald, og øyda upp ditt eige verk, men lysa yver gudlaust råd?
Minawk pacaekthlaek moe, na ban hoi sak ih hmuen to patoekhaih pacoengah, kasae kaminawk poekhaih to nang hoe haih maw?
4 Er auga ditt av kjøt og blod? Ser du som menneskje plar sjå?
Nang loe long taksa mik maw na tawnh? To tih ai boeh loe kami mah hnuk ih baktiah maw na hnuk?
5 Er dine dagar mennesk-dagar? Er dine år lik mannsens år?
Nang ih aninawk loe kadueh thaih kaminawk ih ani baktiah maw oh? Nang ih saningnawk doeh kami ih saning baktiah maw oh?
6 Med di mitt brot du leitar upp, og granskar etter syndi mi,
Tipongah ka sakpazaehaih hoi ka zaehaih to na pakrong loe?
7 endå du veit eg er uskuldig, og ingen bergar or di hand.
Kai loe kasae kami na ai ni, tiah na panoek; mi mah doeh na ban thung hoi pahlong thai mak ai.
8 Di hand hev skapt og dana meg fullt ut, og no vil du meg tyna?
Ka takpum boih hae na ban hoiah ni nang sak, ka tungkrang doeh nang ohsak; toe vaihi nam rosak han boeh maw?
9 Hugs på, du forma meg som leir; no gjer du atter meg til mold!
Kai hae tangphrung long baktiah ni nang sak, tiah pahnet hmah; vaihi maiphu ah maw nam laemsak let han boeh?
10 Som mjølk du let meg renna ut og let meg stivna liksom ost;
Kai hae maitaw tahnutui baktiah nang kraih moe, maitaw tahnutui kamkhawk baktiah nam khawksak boeh na ai maw?
11 Du klædde meg med hud og kjøt, fleitta bein og senar saman.
Kai hanah agan hoi ahin to nang khuksak moe, ahuh hoi thaquinawk hoiah nang zaeng.
12 Du gav meg både liv og miskunn, og verna um mitt andedrag.
Hinghaih hoi tahmenhaih kai hanah nang paek, ka muithla hae nang khetzawn.
13 Men dette du i hjarta gøymde, eg veit det var i din tanke;
Toe hae hmuennawk thui ai ah palung thungah na suek; na palung thungah hae hmuen hae oh, tiah ka panoek.
14 Du vakta på meg um eg synda; du gav meg ikkje til mitt brot;
Ka zae nahaeloe, ka zaehaih to na pakuem moe, ka zaehaih baktih toengah dan nang paek.
15 um eg var skuldig, usæl eg! Um skuldfri, tord’ eg ei meg briska, av skjemsla mett, med naud for augom;
Kahoih ai kami ah ka oh nahaeloe, khosak bing boeh! Toenghaih hoi ka oh cadoeh, pakoehhaih ka hnu ai. Patangkhanghaih ka poek loiah ka zat sut boeh;
16 For då du jaga meg som løva og let meg atter under sjå,
kang thawk tahang naah, zoep ih hmawsaeng kaipui baktiah nang zoep moe, zitthok hmuen ka nuiah nam tuengsak.
17 du førde nye vitne mot meg og harmast endå meir på meg og sende mot meg her på her.
Kai kasae thuih koeh kami na tawnh mangh, ka nuiah palungphuihaih na thap aep; kai tuk han koeh paroeai misa to nang zoh haih.
18 Kvi drog du meg or morsliv fram? Kvi fekk eg ikkje usedd døy,
Tipongah kam no zok thung hoiah nang tacawtsak loe? Ka duek ving nahaeloe, mi mah doeh na hnu mak ai.
19 lik ein som aldri til hev vore, og vart i grav frå morsliv lagt?
Kaom vai ai baktiah ka om ueloe, kam no zok thung hoiah taprong ah na caeh o haih tih.
20 Er ikkje mine dagar få? Haldt upp! Slepp meg, so eg litt glad kann verta,
Kai ih atue loe setta ah na ai maw oh boeh? Ka phak pacoengah kam laem let han ai ih prae, duekhaih tahlip mah khuk ih vinghaih prae ah ka caeh ai naah, nawnetta thung, kaimabueng monghaih hoiah ka oh hanah, na caeh taak ah,
21 fyrr eg gjeng burt, og kjem’kje att, til myrkre land med daudeskugge,
22 eit land so myrkt som svarte natti, med daudeskugge og vanskipnad, der dagsljoset er som myrke natt!»»
to prae loe aqum baktih khovinghaih prae, hmuen boih angmah ih ahmuen ah kaom ai, duekhaih tahlip ahmuen, aanghaih to vinghaih ah kaom prae ni, tiah ka thuih han, tiah anih mah pathim pae.
