Jeremias 12
1 Rettferdig er du, Herre, når eg andordast med deg, endå lyt eg tala med deg um retten. Kvi gjeng det dei ugudlege vel? Kvi er dei sutlause alle dei sviksame?
Certainly, O Lord, you are just. But if I may contend with you, while still speaking what is just to you: Why does the way of the impious prosper? Why is it well with all those who transgress and act unfairly?
2 Du hev planta deim, dei hev røtt seg og; dei veks, dei ber frukt og; nær er du i deira munn, men langt burte frå deira nyro.
You planted them, and they took root. They are prospering and bearing fruit. You are near to their mouths, but far from their hearts.
3 Men du, Herre, kjenner meg, du ser meg og røyner mitt hjartelag mot deg; skil deim frå likeins som sauer til slagting, og vigsla deim til ein dråpsdag!
And you, O Lord, have known me well. You have seen me, and you have tested my heart with you. Gather them together like a flock for the sacrifice and sanctify them for the day of slaughter.
4 Kor lenge skal landet syrgja og grøda på jordi alle stader torna burt? For deira vondskap skuld som der bur, er dyr og fuglar burtrivne; for dei segjer: «Han ser ikkje endelykti vår.»
How long shall the earth mourn? And how long shall the plants of every field whither because of the wickedness of the inhabitants within them? It has consumed the wild animals and the birds. For they said: “He will not see our very end.”
5 Um du vert utmødd når du løyp med gangande mann, korleis kann du då kapprenna med hestar? I eit fredt land er du trygg, men kva vil du gjera i tjukkskogen burtmed Jordan?
“If you have struggled to run on foot, how will you be able to compete with horses? And if you have been secure in a land of peace, what will you do about the arrogance of the Jordan?
6 For jamvel brørne dine og farshuset ditt, jamvel dei er utrue mot deg, jamvel dei set i illskrik attum din rygg. Tru deim ikkje, endå dei talar vænt til deg!
For even your brothers, and the house of your father, even these have fought against you. And they have cried out after you with loud voice: ‘You should not believe them, when they speak good things to you.’”
7 Eg hev gjenge frå huset mitt, eg hev vanda odelen min, eg hev gjeve den som mi sjæl elska i henderne på hennar fiendar.
“I have abandoned my house. I have disowned my inheritance. I have given my beloved soul into the hand of its enemies.
8 Odelen min er vorten for meg som løva i skog: han hev sett i eit læte imot meg; difor hatar eg honom.
My inheritance has become for me like a lion in the forest. It has uttered a voice against me, therefore, I have hated it.
9 Er odelen min som ein spreklut rovfugl? Rovfugl er det då rundt ikring honom. Gakk av stad, samla alle dyr i skogen, lat deim koma hit og eta!
Is my inheritance to me like a discolored bird? Is it like a bird that has entirely changed color? Approach and assemble, all beasts of the earth! Hurry, so that you may devour!
10 Hyrdingar i mengd øydelegg vinhagen min, trakkar ned odelsjordi mi; dei gjer den hugnadlege odelsjordi mi til ei øgjeleg audn.
Many pastors have demolished my vineyard. They have trampled my portion. They have made my desirable portion into a desert of solitude.
11 Til ei øydemark gjer dei henne; syrgjande og audsleg ligg ho framfyre meg. Alt landet er i øyde lagt, for ingen legg det på hjarta.
They have squandered it, and it has grieved concerning me. The entire earth has become utterly desolate, because there is no one who understands with the heart.”
12 Yver alle snaud-heidar i øydemarki kjem herjande hopar; for Herren hev eit sverd som øyder frå eine enden av landet til hin; alt kjøt er fredlaust.
The devastators have arrived, over all the ways of the wilderness. For the sword of the Lord will devour, from one end of the earth even to its furthest limits. There is no peace for all that is flesh.
13 Dei sår kveite og haustar inn klunger; dei møder seg ut, men reint til fånyttes. So vert då til skammar med grøda dykkar for Herrens brennande vreide!
They sowed wheat, but they reaped thorns. They received an inheritance, but it will not benefit them. You will be confounded by your own fruits, because of the wrath of the fury of the Lord.
14 So segjer Herren um alle dei vonde grannarne, som rører den odelseiga som eg hev gjeve mitt folk Israel: Sjå, eg rykkjer deim upp or landet deira, og Judas hus vil eg rykkja upp undan deim.
Thus says the Lord against all my wicked neighbors, who touch the inheritance that I have distributed to my people Israel: “Behold, I will root them out of their own land, and I will root the house of Judah out of their midst.
15 Men etter eg hev rykt deim upp, vil eg atter miskunna deim og lata dei koma tilbake til kvar sin odel og kvar til kvar sitt land.
And when I have rooted them out, I will turn back and take pity on them. And I will lead them back, one man to his inheritance, and another man to his land.
16 Um dei då lærer seg mitt folks vegar, so dei sver ved mitt namn: «So sant som Herren liver» - liksom dei lærde mitt folk å sverja ved Ba’al, då skal dei verta uppatt-bygde midt ibland mitt folk.
And this shall be: if they are taught and they learn the ways of my people, so that they swear by my name, ‘As the Lord lives,’ just as they had taught my people to swear by Baal, then they will be built up in the midst of my people.
17 Men um dei ikkje lyder, då vil eg rykkja upp det folket, rykkja det upp og tyna det, segjer Herren.
But if they will not listen, I will uproot that nation unto utter destruction and perdition, says the Lord.”
