Jakobs 1
1 Jakob, Guds og Herren Jesu Kristi tenar, helsar dei tolv ætterne som er spreidde i framande land.
Iames a seruant of God, and of the Lord Iesus Christ, to the twelue Tribes, which are scattered abroade, salutation.
2 Haldt det for berre gleda, mine brør, når de kjem ut i ymse freistingar,
My brethren, count it exceeding ioy, when ye fall into diuers tentations,
3 etter di de veit at prøvingi av dykkar tru verkar tolmod!
Knowing that ye trying of your faith bringeth forth patience,
4 Men tolmodet må føra til fullkome verk, so de kann vera fullkomne og heile og ikkje vanta noko.
And let patience haue her perfect worke, that ye may be perfect and entier, lacking nothing.
5 Men dersom nokon av dykk vantar visdom, so bede han Gud, han som gjev alle viljugt og utan vondord, og han skal få.
If any of you lacke wisedome, let him aske of God, which giueth to all men liberally, and reprocheth no man, and it shalbe giuen him.
6 Men han må beda med tru og ikkje tvilande; for den som tvilar, er liksom havbåra, som vert rørd og rugga av vinden.
But let him aske in faith, and wauer not: for hee that wauereth, is like a waue of the sea, tost of the winde, and caried away.
7 For ikkje må det menneskjet tru at han skal få noko av Herren,
Neither let that man thinke that hee shall receiue any thing of the Lord.
8 slik ein tvihuga mann, ustød på alle sine vegar.
A double minded man is vnstable in all his waies.
9 Men den låge broren rose seg av sin høgleik,
Let the brother of lowe degree reioyce in that he is exalted:
10 og den rike av sin lågleik; for han skal kverva burt som blomen på graset:
Againe hee that is rich, in that hee is made lowe: for as the flower of the grasse, shall he vanish away.
11 Soli gjekk upp med sin hite og gjorde graset turt, og blomen på det fall av, og hans fagre åsyn vart øydelagd. Soleis skal og den rike visna på sine vegar.
For as when the sunne riseth with heate, then the grasse withereth, and his flower falleth away, and the goodly shape of it perisheth: euen so shall the rich man wither away in all his waies.
12 Sæl den mannen som held ut i freisting! for når han er prøvd, skal han få livsens kruna, som Gud hev lova deim som elskar honom.
Blessed is ye man, that endureth tentation: for when he is tried, hee shall receiue the crowne of life, which the Lord hath promised to them that loue him.
13 Ingen må segja når han vert freista: «Eg vert freista av Gud; » for Gud er ikkje freista av det vonde, og sjølv freistar han ingen.
Let no man say when hee is tempted, I am tempted of God: for God can not bee tempted with euill, neither tempteth he any man.
14 Men kvar ein vert freista når han vert dregen og lokka av si eigi lyst!
But euery man is tempted, when hee is drawen away by his owne concupiscence, and is entised.
15 sidan, når lysti vert med barn, ber ho synd; men når syndi er fullmogna, føder ho daude.
Then when lust hath conceiued, it bringeth foorth sinne, and sinne when it is finished, bringeth foorth death.
16 Far ikkje vilt, mine kjære brør!
Erre not, my deare brethren.
17 All god gåva og all fullkomi gåva kjem ovantil frå faderen til ljosi, han som det ikkje er umbrøyte ved eller skiftande skugge.
Euery good giuing, and euery perfect gift is from aboue, and commeth downe from the Father of lights, with whome is no variablenes, neither shadow of turning.
18 Etter sin vilje hev han født oss ved sannings ord, so me skulde vera ei fyrstegrøde av hans skapningar.
Of his owne will begate hee vs with the woorde of trueth, that we shoulde be as the first fruites of his creatures.
19 Det veit de, kjære brør! Men kvart menneskje vere snar til å høyra, sein til å tala, sein til vreide,
Wherefore my deare brethren, let euery man be swift to heare, slowe to speake, and slowe to wrath.
20 for ein manns vreide verkar ikkje det som er rett for Gud.
For the wrath of man doeth not accomplish the righteousnesse of God.
21 Legg difor av all ureinskap og alt som er att av vondskap, og tak med spaklynde imot ordet som er innplanta i dykk, og som er megtigt til å frelsa sjælerne dykkar!
Wherefore lay apart all filthinesse, and superfluitie of maliciousnesse, and receiue with meekenes the word that is graffed in you, which is able to saue your soules.
22 Men vert slike som gjer etter ordet og ikkje berre høyrer det og dermed dårar dykk sjølve!
And be ye doers of the word, and not hearers onely, deceiuing your owne selues.
23 For dersom nokon høyrer ordet og ikkje gjer etter det, då er han lik ein mann som skodar sitt naturlege andlit i ein spegel;
For if any heare the woorde, and doe it not, he is like vnto a man, that beholdeth his naturall face in a glasse.
24 han skoda seg sjølv og gjekk burt og gløymde straks korleis han såg ut.
For when he hath considered himselfe, hee goeth his way, and forgetteth immediately what maner of one he was.
25 Men den som ser inn i fridomens fullkomne lov og held ved med det, so han ikkje vert ein gløymsam tilhøyrar, men ein som gjer gjerningi, han skal vera sæl i si gjerning.
But who so looketh in the perfect Lawe of libertie, and continueth therein, hee not being a forgetful hearer, but a doer of the woorke, shalbe blessed in his deede.
26 Dersom nokon meiner at han er ein gudsdyrkar, og ikkje tøymer tunga si, men dårar sitt eige hjarta, hans gudsdyrking er fåfengd.
If any man amog you seeme religious, and refraineth not his tongue, but deceiueth his owne heart, this mans religion is vaine.
27 Ei rein og lytelaus gudsdyrking for Gud og Faderen er dette: å sjå til faderlause og enkjor i deira trengsla, å halda seg sjølv uflekka av verdi.
Pure religion and vndefiled before God, euen the Father, is this, to visite the fatherlesse, and widdowes in their aduersitie, and to keepe himselfe vnspotted of the world.
