Esaias 46
1 Bel stuper, Nebo sig. Deira bilæte kjem til dyr og fe. De bar deim i høgtid, no legg de deim på dyr som ber seg trøytte av byrdi.
Bel boweth down, Nebo stoopeth; their idols are upon the beasts, and upon the cattle; the things that ye carried about are made a load, a burden to the weary beast.
2 Dei sig og stupar alle saman, dei kann ikkje berga byrdi, og sjølv lyt dei fara or landet.
They stoop, they bow down together, they could not deliver the burden; and themselves are gone into captivity.
3 Høyr på meg, du Jakobs hus, og heile du leivning av Israels hus! De som er borne frå moderliv og lyfte på hender frå moderfang.
Hearken unto Me, O house of Jacob, and all the remnant of the house of Israel, that are borne by Me from the birth, that are carried from the womb:
4 Til dykkar alderdom er eg den same, og til dei gråe hår skal eg bera dykk. Eg hev gjort det, og eg skal lyfta, eg skal bera og berga.
Even to old age I am the same, and even to hoar hairs will I carry you; I have made, and I will bear; yea, I will carry, and will deliver.
5 Kven vil de likna meg med og setja meg jamsides med? Kven set de upp til jamliken min?
To whom will ye liken Me, and make Me equal, and compare Me, that we may be like?
6 Dei rister gull utor pungen, veg upp sylv på vegti, leiger ein gullsmed til å laga ein gud, som dei bøygjer seg for og bed til.
Ye that lavish gold out of the bag, and weigh silver in the balance; ye that hire a goldsmith, that he make it a god, to fall down thereto, yea, to worship.
7 Dei tek han på nakken og ber honom burt og set honom på sin plass, so stend han der og flyt seg ikkje av flekken. Ropar ein til han, so svarar han ikkje, or naudi bergar han ikkje.
He is borne upon the shoulder, he is carried, and set in his place, and he standeth, from his place he doth not remove; yea, though one cry unto him, he cannot answer, nor save him out of his trouble.
8 Tenk på det, og vert støde, de fråfalne, tak det til hjarta!
Remember this, and stand fast; bring it to mind, O ye transgressors.
9 Tenk på det fyrste frå fordoms tid, at eg er Gud og ingen annan, ein Gud som ei hev sin like,
Remember the former things of old: that I am God, and there is none else; I am God, and there is none like Me;
10 eg som frå upphavet enden varslar, og frå fordom det som ikkje endå hev hendt, eg som segjer: «Mi rådgjerd skal standa, og alt det eg vil, det gjer eg!»
Declaring the end from the beginning, and from ancient times things that are not yet done; saying: 'My counsel shall stand, and all My pleasure will I do';
11 Eg som kallar ørnen frå aust, langt burtanfrå mannen som fullfører mi råd. Som eg hev sagt det, so let eg det koma, som eg hev tenkt det, eg set det i verk.
Calling a bird of prey from the east, the man of My counsel from a far country; yea, I have spoken, I will also bring it to pass, I have purposed, I will also do it.
12 Høyr på meg, de stridlyndte, som er langt burte frå rettferd!
Hearken unto Me, ye stout-hearted, that are far from righteousness:
13 Eg fører hit mi rettferd, ho er ikkje langt burte, og mi frelsa skal ikkje drygja. Eg gjev frelsa i Sion og til Israel min herlegdom.
I bring near My righteousness, it shall not be far off, and My salvation shall not tarry; and I will place salvation in Zion for Israel My glory.
