Esaias 32
1 Sjå, med rettferd skal kongen råda, og hovdingarne skal styra etter rett,
Lo, for righteousness doth a king reign, As to princes, for judgment they rule.
2 og kvar ein av deim skal vera som eit skyle for veret og ei livd mot sturtregn, som vatsbekkjer på ein turr stad, som skuggen av eit veldugt berg i eit uppturka land.
And each hath been as a hiding-place [from] wind, And as a secret hiding-place [from] inundation, As rivulets of waters in a dry place, As a shadow of a heavy rock in a weary land.
3 Då skal augo åt deim som ser ikkje vera blinde, og øyro åt deim som høyrer, skal vera grannhøyrde,
And not dazzled are the eyes of beholders, And the ears of hearers do attend.
4 hjarto åt dei tankelause skal evla skyna, og tunga åt dei stame skal hava lett for å tala klårt.
And the heart of those hastened Understandeth to know, And the tongue of stammerers hasteth to speak clearly.
5 Dåren skal ein ikkje meir kalla gjæv, og den innfule skal ein ikkje kalla hugstor.
A fool is no more called 'noble,' And to a miser it is not said, 'rich;'
6 For dåren talar dårskap, og hjarta hans finn på vondt; han gjer vanheilag gjerd, og talar forvende ting um Herren, han let den hungrige svelta og let den tyrste vanta drikka.
For a fool speaketh folly, And his heart doth iniquity, to do profanity, And to speak concerning Jehovah error, To empty the soul of the hungry, Yea, drink of the thirsty he causeth to lack.
7 Og våpni åt den innfule er vonde; han tenkjer ut meinråder, til å føra dei spaklyndte i ulukka med falske ord, og det når den fatige talar det som rett er.
And the miser — his instruments [are] evil, He hath counselled wicked devices, To corrupt the poor with lying sayings, Even when the needy speaketh justly.
8 Men gjævingen hev gjæve tankar, og han stend fast ved det som gjævt er.
And the noble counselled noble things, And he for noble things riseth up.
9 De sorglause kvinnor, statt upp og høyr det eg segjer! De trygge døtter, vend øyra dykkar til min tale!
Women, easy ones, rise, hear my voice, Daughters, confident ones, give ear [to] my saying,
10 Um år og dag skal de skjelva, de trygge! For det er ute med vinhausten, frukhausten kjem ikkje.
Days and a year ye are troubled, O confident ones, For consumed hath been harvest, The gathering cometh not.
11 Vert forfærde, de sorglause; skjelv, de trygge! Klæd dykk og næk dykk, og umgyrd dykkar lender!
Tremble ye women, ye easy ones, Be troubled, ye confident ones, Strip and make bare, with a girdle on the loins,
12 Dei slær seg for bringa yver dei fagre marker, yver det fruktrike vintreet,
For breasts they are lamenting, For fields of desire, for the fruitful vine.
13 yver jordi åt mitt folk, der tornar og tistlar skyt upp, ja, yver alle gledehus, den morogalne byen.
Over the ground of my people thorn — brier goeth up, Surely over all houses of joy of the exulting city,
14 For borgi er tom, mugen i byen er burte. Haug og vakttårn hev vorte til holor for ævelege tider, til frygd for villasen, til beite for bølingar -
Surely the palace hath been left, The multitude of the city forsaken, Fort and watch-tower hath been for dens unto the age, A joy of wild asses — a pasture of herds;
15 til dess åndi vert utrend yver oss frå det høge, og øydemarki vert til ein frukthage, og frukthagen vert rekna som skog.
Till emptied out on us is the Spirit from on high, And a wilderness hath become a fruitful field, And the fruitful field for a forest is reckoned.
16 Og rett skal bu i øydemarki, og rettferd skal hava sin heim i frukthagen.
And dwelt in the wilderness hath judgment, And righteousness in the fruitful field remaineth.
17 Og rettferds verk skal vera fred, og rettferds frukt ro og tryggleik til æveleg tid.
And a work of the righteousness hath been peace, And a service of the righteousness — Keeping quiet and confidence unto the age.
18 Og folket mitt skal bu i freds bustad og i tryggleiks tjeld og på sorgfrie kvilestader.
And dwelt hath My people in a peaceful habitation, And in stedfast tabernacles, And in quiet resting-places.
19 Men det skal hagla når skogen fell, og djupt skal byen søkka ned.
And it hath hailed in the going down of the forest, And in the valley is the city low.
20 Sæle er de som sår attved alle vatn, som let uksen og asnet vera på frifot!
Happy [are] ye sowing by all waters, Sending forth the foot of the ox and the ass!
