Esaias 26
1 På den dagen skal dei syngja denne songen i Judalandet: «Ein sterk by hev me. Frelsa set han til mur og vern.
Xu künidǝ Yǝⱨudaning zeminida munu nahxa eytilidu: — «Mustǝⱨkǝm bir xǝⱨirimiz bar; U nijatliⱪni uningƣa sepil wǝ tirǝklǝr ⱪilip bekitip ⱪoyidu.
2 Lat upp portarne, so der må få ganga inn eit rettferdigt folk, som varar truskap.
Wapadarliⱪta qing turƣan ⱨǝⱪⱪaniy ǝlning kirixi üqün, Dǝrwazilarni eqip beringlar!
3 Åt den som er hugfast, varar du stendig fred; for på deg lit han.
Kim ɵzining ǝⱪidǝ, oy-hiyali Sanga baƣliƣan bolsa, Sǝn uni mutlǝⱪ hatirjǝmliktǝ saⱪlaysǝn; Qünki u Sanga ixǝnq-etiⱪad baƣliƣandur.
4 Lit då på Herren allstødt! For Herren, Herren er eit æveleg berg.
Mǝnggügǝ Pǝrwǝrdigarƣa tayininglar; Qünki Yaⱨ Pǝrwǝrdigar ⱨǝⱪiⱪǝtǝn ǝbǝdil’ǝbǝdlik bir ⱪoram taxtur.
5 For han gjer deim ringe som hev fest bu i høgddom, støyter ned den grunnfeste byen, sturtar han til jordi, heilt ned i moldi.
Qünki U yuⱪirida turƣanlarni pǝskǝ qüxüridu; Axu aliy xǝⱨǝrni, U pǝs ⱪilidu; Uni yǝrgǝ qüxürüp, Topa-qangƣa aylanduridu.
6 Føter trakka honom ned, føter av vesalmenn, fet av armingar.
U put bilǝn qǝylinidu; U mɵminlǝrning putliri, Miskinlǝrning ⱪǝdǝmliri bilǝn qǝylinidu!
7 Men vegen åt den rettferdige er jamn. Veg åt den rettferdige jamnar du.»
Ⱨǝⱪⱪaniyning yoli bolsa tüzdur; I Əng Tüz Yolluⱪ Bolƣuqi, Sǝn ⱨǝⱪⱪaniy adǝm üqün uning yolini ong ⱪilisǝn.
8 På dine domars veg ventar me deg, Herre. Namnet ditt og minnet ditt dreg vår sjæl.
I Pǝrwǝrdigar, biz dǝrⱨǝⱪiⱪǝt Sening ⱨɵkümliringning yolida mengip, Seni kütüp kǝlduⱪ; Jenimizning tǝxnaliⱪi xudurki, naming wǝ xɵⱨriting axsun!
9 Mi sjæl kjenner seg dregi til deg um natti; og åndi i meg leitar etter deg. For straks domarane dine råkar jordi, lærer jordbuarne rettferd.
Wujudum bilǝn keqilǝrdǝ Sanga tǝxna boldummǝn; Bǝrⱨǝⱪ, tang sǝⱨǝrlǝrdimu roⱨim bilǝn iq-iqimdin Seni izdidim; Qünki ⱨɵkümliring yǝr yüzidǝ kɵrüngǝn bolsa, Yǝr yüzidikilǝr ⱨǝⱪⱪaniyliⱪni ɵginidu.
10 Fær den gudlause nåde, so lærer han ikkje rettferd. Då gjer han urett i det rettvisaste landet, og Herrens høgd ser han ikkje.
Rǝzil adǝmgǝ rǝⱨim kɵrsitilsimu, U yǝnila ⱨǝⱪⱪaniyliⱪni ɵgǝnmǝydu; Ⱨǝtta durusluⱪ turƣan zemindimu u yǝnila adilsizliⱪ ⱪiliweridu, Pǝrwǝrdigarning xanu-xǝwkitini kɵrmǝydu.
11 Herre, høgt er handi di lyft, men dei ser det ikkje. Lat deim sjå brennhugen din for folket og skjemmast. Ja, eld øydde uvenerne dine!
I Pǝrwǝrdigar, ⱪolung kɵtürüldi, Biraⱪ ular kɵrmǝydu. Ⱨalbuki, Ɵz hǝlⱪinggǝ bolƣan otluⱪ muⱨǝbbitingni ular kɵridu ⱨǝm hijil bolidu; Küxǝndiliring üqün [tǝyyarlanƣan] ot ularni bǝrⱨǝⱪ yutuwetidu.
12 Herre, du skal hjelpa oss til fred. For alle verki våre hev du verka.
I Pǝrwǝrdigar, Sǝn bizgǝ hatirjǝmlik nesip ⱪilisǝn; Qünki bizning ǝmǝllirimizning ⱨǝmmisini ɵzüng wujuⱪa qiⱪarƣansǝn.
13 Herre, vår Gud! Andre herrar enn du hev rådt yver oss. Einast ved deg prisar me namnet ditt.
Dǝrwǝⱪǝ, i Pǝrwǝrdigar Hudayimiz, ilgiri Sǝndin baxⱪa «rǝblǝr» üstimizdin ⱨɵkümranliⱪ ⱪilƣan; Əmdiliktǝ pǝⱪǝt Sanga tayinipla namingni ǝslǝp tilƣa alimiz.
14 Daude livnar ikkje, skuggar stend ikkje upp. Difor heimsøkjer og øydelegg du deim og gjer til inkjes minnet um deim.
Ular bolsa ɵldi, ⱪaytidin yaximaydu; Ərwaⱨ bolup kǝtti, ⱪayta tirilmǝydu; Qünki Sǝn ularni jazalap yoⱪatting, Ularni adǝmlǝrning esidimu ⱪilqǝ ⱪaldurmiding.
15 Du auka folket, Herre! Du auka folket, og synte deg herleg. Du hev flytt alle grensesteinarne åt landet langt ut.
Sǝn ǝlni ulƣaytⱪansǝn, i Pǝrwǝrdigar; Əlni ulƣaytⱪansǝn, Ɵzünggǝ xan-xǝrǝp kǝltürgǝnsǝn; Zeminning qegralirini ⱨǝrtǝrǝpkǝ uzartⱪansǝn.
16 Herre, i naudi leita dei etter deg. Dei sende upp stille bøner, då refsingi kom yver deim.
I Pǝrwǝrdigar, ular dǝrd-ǝlǝm iqidǝ ⱪalƣanda, Seni izdidi; Tǝrbiyilik jazalixing ularning bexiƣa qüxkǝndǝ, Ular aⱨ urup, piqirlap bir duani ⱪildi: —
17 Liksom ei kvinna som er med barn, vrid seg og skrik i riderne når ho skal føda, soleis gjekk det oss for din vreide skuld, Herre.
«Boxinix aldida turƣan, tolƣiⱪi tutup, aƣriⱪtin warⱪiriƣan bir ⱨamilidar ayaldǝk, Biz Sening aldingda xundaⱪ bolduⱪ, i Pǝrwǝrdigar.
18 Me var med barn, me hadde rider; då me fødde, var det vind. Berging har me ikkje til landet, og jordbuar vart ikkje fødde.
Biz ikki ⱪat bolup, Tolƣaⱪⱪa qüxtuⱪ, Biraⱪ pǝⱪǝt yǝlla qiⱪarduⱪ; Yǝr yüzidikilǝr üqün ⱨeq nijat-ⱪutⱪuzuxni yǝtküzmiduⱪ; Dunyadiki adǝmlǝr ⱨeq tuƣulmidi».
19 Dine daude skal verta livande, mine lik skal standa upp. Vakna og fegnast, de som bur i moldi. For ei ljossens dogg er di dogg; og jordi føder daudingar av seg.
«Sanga tǝwǝ ɵlgǝn adǝmlǝr yaxaydu; Mening jǝsitimning [tirilixi bilǝn tǝng] ularmu tirilidu. I topa-qangda yatⱪanlar, oyƣinip nahxa yangritinglar! Xǝbniming tang sǝⱨǝrning xǝbnimidǝktur; Yǝr-zemin ɵzidǝ ɵlgǝnlǝrni tuƣup beridu.
20 Gakk då, mitt folk, inn i kovarne dine, og lat att dørerne etter deg! Gøym deg ein augneblink, til dess vreiden gjeng yver.
I hǝlⱪim, kelinglar, Ɵyünglarƣa kirip, kǝyninglardin ixiklǝrni etip ⱪoyunglar; Mening dǝrƣǝzipim ɵtküqǝ, ɵzüngni bir dǝmlik yoxuruwal.
21 For sjå, Herren gjeng ut frå bustaden sin og vil heimsøkja jordbuarne for deira misgjerder skuld, og jordi skal syna fram sitt utrende blod og ikkje meir dylja sine drepne.
Qünki ⱪara, Pǝrwǝrdigar Ɵz jayidin qiⱪip, Yǝr yüzidikilǝrning gunaⱨini ɵzlirigǝ ⱪayturmaⱪqi; Yǝr bolsa üstigǝ tɵkülgǝn ⱪanlarni axkarilaydu, Ɵzidǝ ɵltürülgǝnlǝrni ⱨaman yepiwǝrmǝydu.
