Esaias 26
1 På den dagen skal dei syngja denne songen i Judalandet: «Ein sterk by hev me. Frelsa set han til mur og vern.
To na niah loe Judah prae ah hae laa hae sah o tih; kacak vangpui to a tawnh o; Sithaw mah tapang hoi kacak sipae hoiah loihhaih to na sah pae tih.
2 Lat upp portarne, so der må få ganga inn eit rettferdigt folk, som varar truskap.
Khongkha to paong oh, loktang ah khosah kami hoi katoeng kaminawk to akun o nasoe;
3 Åt den som er hugfast, varar du stendig fred; for på deg lit han.
poektoeng kami loe nang to oep pongah, kakoep monghaih to na paek tih.
4 Lit då på Herren allstødt! For Herren, Herren er eit æveleg berg.
Angraeng JEHOVAH loe dungzan abuephaih ah oh pongah, Angraeng loe dungzan khoek to oepthoh.
5 For han gjer deim ringe som hev fest bu i høgddom, støyter ned den grunnfeste byen, sturtar han til jordi, heilt ned i moldi.
Anih mah hmuensang ah kaom kaminawk to pakhrak tathuk moe, kasang vangpuinawk doeh pahnaem tathuk; long ah kraksak moe, maiphu thungah a vah.
6 Føter trakka honom ned, føter av vesalmenn, fet av armingar.
To vangpui ah kamtang kami hoi kavawt kaminawk ih khok tangkannawk to khok hoiah cawh pae o tih.
7 Men vegen åt den rettferdige er jamn. Veg åt den rettferdige jamnar du.»
Katoeng kami loe loklam katoeng ah caeh; Aw Katoeng koek, nang loe, katoeng kami ih loklam to na sak pae.
8 På dine domars veg ventar me deg, Herre. Namnet ditt og minnet ditt dreg vår sjæl.
Ue, na toenghaih loklam, Aw Angraenhg nang to kang zing o; ka hing o haih mah na hmin ka panoek o poe thai hanah, koehhaih ka tawnh o.
9 Mi sjæl kjenner seg dregi til deg um natti; og åndi i meg leitar etter deg. For straks domarane dine råkar jordi, lærer jordbuarne rettferd.
Ka hinghaih mah khoving ah nang to poek, ue, kai thung ih pakhra mah khawnthaw ah nang to pakrong tih; long ah na lokcaekhaih phak naah, long nuiah kaom kaminawk mah na toenghaih to amtuk o tih.
10 Fær den gudlause nåde, so lærer han ikkje rettferd. Då gjer han urett i det rettvisaste landet, og Herrens høgd ser han ikkje.
Kasae kami khaeah tahmenhaih to nam tuengsak, toe toenghaih to amtuk mak ai; anih loe toenghaih prae ah mataeng doeh kahoih ai hmuen to sak toengtoeng vop moe, Angraeng lensawkhaih to tiah doeh sah ai.
11 Herre, høgt er handi di lyft, men dei ser det ikkje. Lat deim sjå brennhugen din for folket og skjemmast. Ja, eld øydde uvenerne dine!
Aw Angraeng, na ban payangh tahang naah, nihcae mah hnu o mak ai; toe nangmah ih kaminawk na khetzawnhaih nam tuengsak naah, nihcae loe azat o tih; ue, na misanawk ih hmai mah nihcae to kang tih.
12 Herre, du skal hjelpa oss til fred. For alle verki våre hev du verka.
Angraeng, monghaih to kaicae hanah nang paek tih; kaicae ih hmuennawk boih nang sak pae boeh.
13 Herre, vår Gud! Andre herrar enn du hev rådt yver oss. Einast ved deg prisar me namnet ditt.
Aw Angraeng kaicae ih Sithaw, nang mah khue ai, kalah angraengnawk mah doeh kaicae hae ang uk o boeh; toe nang ih ahmin khue ni ka saphaw o han.
14 Daude livnar ikkje, skuggar stend ikkje upp. Difor heimsøkjer og øydelegg du deim og gjer til inkjes minnet um deim.
Nihcae loe duek o boeh moe, hing o mak ai boeh; kadueh pakhranawk loe angthawk o let mak ai boeh; nihcae to na thuitaek moe, nam rosak; nihcae panoekhaih to nang hmatsak boeh.
15 Du auka folket, Herre! Du auka folket, og synte deg herleg. Du hev flytt alle grensesteinarne åt landet langt ut.
Aw Angraeng, acaeng to na pungsak moe, prae doeh na kawksak boeh; nang loe lensawkhaih hoiah na oh boeh; prae angzithaih ramrinawk boih doeh na kawksak boeh.
16 Herre, i naudi leita dei etter deg. Dei sende upp stille bøner, då refsingi kom yver deim.
Angraeng, raihaih hoiah nang khaeah angzoh o; nihcae to na thuitaek naah, lawkthuihaih hoi nang khaeah ang zoh o.
17 Liksom ei kvinna som er med barn, vrid seg og skrik i riderne når ho skal føda, soleis gjekk det oss for din vreide skuld, Herre.
Aw Angraeng, kaicae loe zokpomh nongpata mah, nawkta tapen tom nathuem ih kana aham baktiah ni na hmaa ah ka oh o boeh.
18 Me var med barn, me hadde rider; då me fødde, var det vind. Berging har me ikkje til landet, og jordbuar vart ikkje fødde.
Zok ka pomh o moe, nat loiah ka hangh o, toe tidoeh om ai takhi ni ka tapen o lat; long kaminawk mah loihhaih to hnu o ai; long nuiah kaom kaminawk pazawkhaih doeh om ai.
19 Dine daude skal verta livande, mine lik skal standa upp. Vakna og fegnast, de som bur i moldi. For ei ljossens dogg er di dogg; og jordi føder daudingar av seg.
Toe nang ih kadueh kaminawk loe hing o tih; nihcae loe kadueh ka takpum hoiah nawnto angthawk o tih. Nangcae maiphu thungah kaom kaminawk, Angthawk oh loe, laa to sah oh; nangcae ih dantui loe khawnthaw ah kaom phroh nui ih dantui baktiah oh, long mah kadueh kaminawk to va tih.
20 Gakk då, mitt folk, inn i kovarne dine, og lat att dørerne etter deg! Gøym deg ein augneblink, til dess vreiden gjeng yver.
Kai ih kaminawk, angzo oh, imthung ah akun oh, nangcae hnukah kaom thoknawk to khaa oh; palungphuihaih boeng ai karoek to nawnetta thungah anghawk oh.
21 For sjå, Herren gjeng ut frå bustaden sin og vil heimsøkja jordbuarne for deira misgjerder skuld, og jordi skal syna fram sitt utrende blod og ikkje meir dylja sine drepne.
Khenah, angmacae zaehaih pongah long kaminawk to thuitaek hanah, Angraeng loe angmah ohhaih ahmuen hoiah angzoh boeh; to naah long mah anih nuiah kaom athii longhaih to amtuengsak tih, anih mah hum ih kaminawk doeh hawk mak ai boeh.
