Hoseas 7
1 Når eg vil lækja Israel, då kjem misgjerningi åt Efraim og vondskapen åt Samaria til synes. For dei driv med fals, og tjuv bryt seg inn, og rekarfant plundrar på vegarne.
When I would have healed Israel, the iniquity of Ephraim was discovered, and the wickedness of Samaria, for they have committed falsehood, and the thief is come in to steal, the robber is without.
2 Og dei segjer ikkje med seg sjølve seg at eg minnast all deira vondskap. No er dei ringa inne av sine eigne gjerningar, dei er komne framfyre mi åsyn.
And lest they may say in their hearts, that I remember all their wickedness: their own devices now have beset them about, they have been done before my face.
3 Med vondskapen sin fegnar dei kongen, og hovdingarne med lygnerne sine.
They have made the king glad with their wickedness: and the princes with their lies.
4 Alle i hop er dei horkarar. Dei likjest ein omn som bakaren hitar upp. Han held upp med eldingi frå di han knodar deigen til dess ho er syrt.
They are all adulterers, like an oven heated by the baker: the city rested a little from the mingling of the leaven, till the whole was leavened.
5 På dagen åt kongen vår drikk hovdingarne seg sjuke på heit vin. Sjølv tek han spottarar i handi.
The day of our king, the princes began to be mad with wine: he stretched out his hand with scorners.
6 Når dei med meinråderne sine hev elda hugen sin som ein omn, søv bakaren deira heile natti. Um morgonen brenn han som logande eld.
Because they have applied their heart like an oven, when he laid snares for them: he slept all the night baking them, in the morning he himself was heated as a flaming fire.
7 Alle i hop er dei heite som ein omn og brenner upp domarane sine. Alle kongarne deira fell, og det er ingen av deim som kallar på meg.
They were all heated like an oven, and have devoured their judges: all their kings have fallen: there is none amongst them that calleth unto me.
8 Efraim, med folki mengjer han seg. Efraim hev vorte som ei kaka som ikkje er vend.
Ephraim himself is mixed among the nations: Ephraim is become as bread baked under the ashes, that is not turned.
9 Framande hev tært upp krafti hans, og han skyner inkje. Um håret hans hev vorte gråsprengt, so skynar han inkje.
Strangers have devoured his strength, and he knew it not: yea, grey hairs also are spread about upon him, and he is ignorant of it.
10 Men Israels ovmod vitnar imot honom midt uppi syni. Dei vender ikkje um til Herren, sin Gud, og ikkje søkjer dei honom, tråss i alt dette.
And the pride of Israel shall be humbled before his face: and they have not returned to the Lord their God, nor have they sought him in all these.
11 Efraim hev vorte som ei fåvis duva som inkje veit. Egyptarland ropar dei på, til Assur fer dei.
And Ephraim is become as a dove that is decoyed, not having a heart: they called upon Egypt, they went to the Assyrians.
12 Men best som dei fer av stad, breider eg netet mitt utyver deim og dreg deim ned, liksom ein gjer med fuglarne i lufti. Eg skal tukta deim, som lyden deira alt hev høyrt.
And when they shall go, I will spread my net upon them: I will bring them down as the fowl of the air, I will strike them as their congregation hath heard.
13 Usæle dei, at dei flaug ifrå meg! Øyding yver deim, av di dei hev svike meg! Og eg, utløysa deim vilde eg. Men dei, ljugartale hev dei fare med imot meg.
Woe to them, for they have departed from me: they shall be wasted because they have transgressed against me: and I redeemed them: and they have spoken lies against me.
14 Og ikkje ropar dei til meg av hjarta; dei berre jamrar seg på sengjerne sine. For korn og druvesaft samlar dei seg, medan dei vender seg frå meg.
And they have not cried to me with their heart, but they howled in their beds: they have thought upon wheat and wine, they are departed from me.
15 Det var eg som lærde deim upp, og som styrkte armarne deira. Men imot meg hev dei ilt i hugen.
And I have chastised them, and strengthened their arms: and they have imagined evil against me.
16 Dei vender um, men ikkje uppetter. Dei er liksom ein sviksam boge. Falla for sverd skal hovdingarne deira for si hatige tunga skuld. For det vert dei hædde i Egyptarlandet.
They returned, that they might be without yoke: they became like a deceitful bow: their princes shall fall by the sword, for the rage of their tongue. This is their derision in the land of Egypt.
