Hoseas 4
1 Høyr Herrens ord, de Israels-born! For Herren hev sak med deim som bur i landet, av di det ingen truskap finst i landet, og ingen kjærleik og ingen kjennskap til Gud.
Pǝrwǝrdigarning sɵzini anglanglar, i Israil baliliri; qünki Pǝrwǝrdigarning zeminda turuwatⱪanlar bilǝn ⱪilidiƣan dǝwasi bar; qünki zeminda ⱨeq ⱨǝⱪiⱪǝt, ⱨeq meⱨribanliⱪ, Hudani ⱨeq bilix-tonux yoⱪtur;
2 Dei sver og lyg, dei drep og stel og driv hor. Dei fer med vald, og blodverk fylgjer på blodverk.
Ⱪarƣax-tillax, yalƣanqiliⱪ, ⱪatilliⱪ, oƣriliⱪ, zinahorluⱪ — bular zeminda yamrap kǝtti; ⱪan üstigǝ ⱪan tɵkülidu.
3 Difor ligg landet i sorg, og alt som bur i det, sjuknar burt, både dyri på marki og fuglarne under himmelen. Jamvel fiskarne i havet set til.
Mana xu sǝwǝbtin zemin matǝm tutidu, uningda turuwatⱪanlarning ⱨǝmmisi jüdǝp ketidu; ular daladiki ⱨaywanlar ⱨǝm asmandiki uqar-ⱪanatlar bilǝn billǝ jüdǝp ketidu; bǝrⱨǝⱪ, dengizdiki beliⱪlarmu yǝp ketilidu.
4 Like vel skal ingen skjella og ingen refsa; for folket ditt er liksom dei som trettar med ein prest.
Əmdi ⱨeqkim dǝwa ⱪilixmisun, ⱨeqkim ǝyiblǝxmisun; qünki Mening dǝwayim dǝl sǝn bilǝn, i kaⱨin!
5 Ja, du skal falla um dagen, og profeten skal falla med deg um natti, og mor di tynar eg.
Sǝn kündüzdǝ putlixip yiⱪilisǝn; pǝyƣǝmbǝrmu sǝn bilǝn keqidǝ tǝng putlixip yiⱪilidu; wǝ Mǝn anangni ⱨalak ⱪilimǝn.
6 Det er ute med folket mitt, av di det vantar kunnskap. Etter di du hev vanda kunnskap, so skal eg og vanda deg, so du ikkje vert min prest. Og etter di hev gløymt lovi åt din Gud, so skal eg og gløyma borni dine.
Mening hǝlⱪim bilimsizliktin ⱨalak ⱪilindi; wǝ sǝnmu bilimni qǝtkǝ ⱪaⱪⱪanikǝnsǝn, Mǝnmu seni qǝtkǝ ⱪaⱪimǝnki, sǝn Manga yǝnǝ ⱨeq kaⱨin bolmaysǝn; Hudayingning ⱪanun-kɵrsǝtmisini untuƣanliⱪing tüpǝylidin, Mǝnmu sening baliliringni untuymǝn.
7 Di fleire dei vart, di meir synda dei mot meg. Men deira heider skal eg snu um til vanheider.
Ular kɵpǝygǝnseri, Manga ⱪarxi kɵp gunaⱨ sadir ⱪildi; Mǝn ularning xan-xǝripini xǝrmǝndiqilikkǝ aylanduruwetimǝn.
8 Av mitt folks synd nærer dei seg, og til misgjerningi deira stend deira hug.
Ular hǝlⱪimning gunaⱨini yǝydiƣan bolƣaqⱪa, Ularning jeni [hǝlⱪimning] ⱪǝbiⱨlikigǝ intizar bolidu.
9 Men no skal det ganga med presten som folket. Eg skal straffa deim for deira ferd, og gjeva deim att for deira gjerd.
Wǝ hǝlⱪim ⱪandaⱪ bolsa, kaⱨinlarmu xundaⱪ bolidu; Mǝn [kaⱨinlarning] tutⱪan yollirini ɵz üstigǝ qüxürimǝn, ɵz ⱪilmixlirini bexiƣa ⱪayturimǝn.
10 Og eta skal dei og ikkje mettast, hora og ikkje meirast, av di dei hev slutta med å agta på Herren.
Ular yǝydu, biraⱪ toymaydu, Ular paⱨixilik ⱪilidu, biraⱪ ⱨeq kɵpǝymǝydu; Qünki ular Pǝrwǝrdigarni tingxaxni taxlap kǝtti,
11 Horeliv og vin og mjød tek vitet burt.
Ɵzlirini paⱨixilik, xarab wǝ yengi xarabⱪa beƣixlidi; Bu ixlar adǝmning ǝⱪil-zeⱨnini bulap ketidu.
12 Folket mitt spør stokken sin til råds, og hentar seg rettleiding av sin stav. For ei hordoms ånd hev villa deim, so dei med hor dreg seg burt ifrå sin Gud.
Hǝlⱪim ɵz tayiⱪidin yolyoruⱪ soraydu, Ularning ⱨasisi ularƣa yol kɵrsitǝrmix! Qünki paⱨixilikning roⱨi ularni azduridu, Ular Hudasining ⱨimayisi astidin paⱨixilikkǝ qiⱪip,
13 Øvst uppå åsarne ofrar dei, og på kollarne brenner dei røykjelse, under eik og poppel og terebinta, av di skuggen der er god. So vert døtterne dykkar skjøkjor og sonekonorne dykkar horkonor.
Taƣ qoⱪⱪilirida ⱪurbanliⱪ ⱪilidu, Dɵng-egizliklǝrdǝ, xundaⱪla sayisi yahxi bolƣaqⱪa dub wǝ terǝk wǝ ⱪariyaƣaqlar astidimu isriⱪ salidu; Xunga ⱪizliringlar paⱨixilik, kelinliringlarmu zinahorluⱪ ⱪilidu.
14 Likevel refsar eg ikkje døtterne dykkar for at dei er skjøkjor eller sonekonorne dykkar for at dei er horkonor. For mennerne sjølve løyner seg av med horkonor og ofrar med tempelskjøkjor. Soleis fer eit fåvitugt folk til sin undergang.
Mǝn ⱪizliringlarni paⱨixilikliri üqün, Yaki kelinliringlarni zinahorluⱪliri üqün jazalimaymǝn; Qünki [atiliri] ɵzlirimu paⱨixilǝr bilǝn sirtⱪa qiⱪidu, «Buthana paⱨixǝ»liri bilǝn billǝ ⱪurbanliⱪ ⱪilidu; Xuning bilǝn yorutulmiƣan bir hǝlⱪ yiⱪitilidu.
15 Um no du Israel vil halda på med ditt horeliv, so må då ikkje Juda skuldbinda seg soleis. Kom då ikkje til Gilgal, og far ikkje upp til Bet-Aven, og sver ikkje: «So sant som Herren liver.»
Sǝn, i Israil, paⱨixilik ⱪilixing bilǝn, Yǝⱨuda gunaⱨⱪa qetilip ⱪalmisun! Nǝ Gilgalƣa kǝlmǝnglar, nǝ «Bǝyt-Awǝn»gǝ qiⱪmanglar, Nǝ «Pǝrwǝrdigarning ⱨayati bilǝn!» dǝp ⱪǝsǝm ⱪilmanglar.
16 Um Israel stritar imot som ei balstyri ku, so skal Herren på hyrdingvis no føra deim som lamb på vidåtta.
Qünki tǝrsa bir ⱪisir inǝktǝk, Israil tǝrsaliⱪ ⱪilidu; Pǝrwǝrdigar ⱪandaⱪmu pahlanni baⱪⱪandǝk, ularni kǝng bir yaylaⱪta ozuⱪlandursun?
17 Bunden til avgudsbilæte er Efraim. So fær han då fara!
Əfraim butlarƣa qaplaxti; Uning bilǝn ⱨeqkimning kari bolmisun!
18 Drikkinga deira er måtelaus. Hegdelaust driv dei sitt horeliv. Skjoldarne hennar elskar det som skamlegt er.
Ularning xarabi tügixi bilǝnla, Ular ɵzlirini paⱨixilikkǝ beƣixlaydu; Ularning esilzadiliri nomussizliⱪⱪa ǝsǝbiylǝrqǝ mǝptun boldi.
19 Med eit stormver skal gripa deim med vengjerne sine, og dei skal verta til skammar med ofringarne sine.
Bir xamal-roⱨ ularni ⱪanatliri iqigǝ oriwaldi, Ular ⱪurbanliⱪliri tüpǝylidin iza-aⱨanǝtkǝ ⱪalidu.
