Hoseas 4
1 Høyr Herrens ord, de Israels-born! For Herren hev sak med deim som bur i landet, av di det ingen truskap finst i landet, og ingen kjærleik og ingen kjennskap til Gud.
Nangcae Israel caanawk, Angraeng ih lok to tahngai oh: loktang lok om ai, palungnathaih om ai boeh moe, prae thungah Sithaw panoekhaih to om ai boeh pongah, prae thung kaom kaminawk hoi Angraeng lok angaekhaih to oh boeh.
2 Dei sver og lyg, dei drep og stel og driv hor. Dei fer med vald, og blodverk fylgjer på blodverk.
Kasae thuihaih, lok amlaihaih, kami humhaih, paqukhaih, daan ai ah zae sakhaih, angsum thai ai ah ohhaih, ahmuen kruekah athii palonghaih to oh.
3 Difor ligg landet i sorg, og alt som bur i det, sjuknar burt, både dyri på marki og fuglarne under himmelen. Jamvel fiskarne i havet set til.
To pongah prae loe palungsae ueloe, a thungah kaom kaminawk thazok o boih tih, moisannawk, van ih tavaanawk, tuipui thung ih tanganawk doeh dueh o boih tih.
4 Like vel skal ingen skjella og ingen refsa; for folket ditt er liksom dei som trettar med ein prest.
Toe mi kawbaktih doeh zaehaih net o hmah, mi doeh pakung o hmah; nang ih kaminawk loe qaima hoi angzoeh koeh kami ah oh o.
5 Ja, du skal falla um dagen, og profeten skal falla med deg um natti, og mor di tynar eg.
To pongah nang loe athun naah amthaek ueloe, tahmaa doeh nangcae hoi nawnto aqum ah amthaek tih, nam no to ka dueksak han.
6 Det er ute med folket mitt, av di det vantar kunnskap. Etter di du hev vanda kunnskap, so skal eg og vanda deg, so du ikkje vert min prest. Og etter di hev gløymt lovi åt din Gud, so skal eg og gløyma borni dine.
Panoekhaih tawn o ai pongah, kai ih kaminawk loe amro o boeh. Panoekhaih to na vah ving boeh pongah, nang loe qaima ah kang tapom mak ai boeh; na Sithaw mah patuk ih lok to na pahnawt ving boeh pongah, na caanawk to ka pahnawt toeng han.
7 Di fleire dei vart, di meir synda dei mot meg. Men deira heider skal eg snu um til vanheider.
Nihcae pung o naah, ka nuiah zaehaih sak o aep aep; to pongah nihcae lensawkhaih to azathaih ah kang coengsak ving han.
8 Av mitt folks synd nærer dei seg, og til misgjerningi deira stend deira hug.
Nihcae loe kai kaminawk ih zaehaih to caak o, palungthin doeh nihcae zaehaih nuiah a suek o.
9 Men no skal det ganga med presten som folket. Eg skal straffa deim for deira ferd, og gjeva deim att for deira gjerd.
To pongah kaminawk nuiah sak ih baktih toengah, qaima nuiah doeh ka sak han; a caeh o ih loklamnawk baktiah nihcae to dan ka paek moe, a sak o ih hmuen baktih toengah nihcae han tangqum ka paek han.
10 Og eta skal dei og ikkje mettast, hora og ikkje meirast, av di dei hev slutta med å agta på Herren.
Nihcae loe buh caa o tih, toe boep o mak ai; nihcae mah Angraeng to caeh o taak pongah, tangzat zaw kami baktiah om o tih, angpung o mak ai.
11 Horeliv og vin og mjød tek vitet burt.
Tangzat zawhhaih, misurtui hoi misurtui kangtha mah palungthin amkhraengsak.
12 Folket mitt spør stokken sin til råds, og hentar seg rettleiding av sin stav. For ei hordoms ånd hev villa deim, so dei med hor dreg seg burt ifrå sin Gud.
Kai ih kaminawk loe a sak o cop ih krang khaeah lokdueng o moe, angmacae ih cung mah nihcae hanah lokthuih pae. Tangzat zawh koehhaih palungthin mah nihcae loklam amkhraengsak, nihcae loe angmacae ih Sithaw to caeh o taak moe, tangzat zawh o.
13 Øvst uppå åsarne ofrar dei, og på kollarne brenner dei røykjelse, under eik og poppel og terebinta, av di skuggen der er god. So vert døtterne dykkar skjøkjor og sonekonorne dykkar horkonor.
Nihcae loe mae nuiah hmuen paekhaih to sak o, tahlip hoih pongah mae nui ih oak thingkung, poplar thingkung hoi kasang thingkung tlim ah hmuihoih to a thlaek o. To pongah na canunawk tangzat zaw o ueloe, na zunawk doeh sava laep ah zaehaih sah o tih.
14 Likevel refsar eg ikkje døtterne dykkar for at dei er skjøkjor eller sonekonorne dykkar for at dei er horkonor. For mennerne sjølve løyner seg av med horkonor og ofrar med tempelskjøkjor. Soleis fer eit fåvitugt folk til sin undergang.
Nangcae doeh tangzat zaw kaminawk hoiah nang kom o moe, tangzat zawhhaih ahmuen ah hmuenpaekhaih na sak o pongah, na canunawk mah tangzat zawh o moe, na zunawk mah sava laep ah zaehaih sak o naah, nihcae to dan ka paek mak ai. To pongah panoekhaih tawn ai kaminawk loe amtimh o tih.
15 Um no du Israel vil halda på med ditt horeliv, so må då ikkje Juda skuldbinda seg soleis. Kom då ikkje til Gilgal, og far ikkje upp til Bet-Aven, og sver ikkje: «So sant som Herren liver.»
Nang, Israel loe tangzat zaw kami hoi kanawm na caeng, toe Judah to zaesak hmah; nang loe Gilgal ah angzo hmah, Beth Aven ah doeh caeh hmah loe, Angraeng loe hing, tiah doeh lokkamhaih to sah hmah.
16 Um Israel stritar imot som ei balstyri ku, so skal Herren på hyrdingvis no føra deim som lamb på vidåtta.
Israel caanawk loe maitaw tala hnuk angnawn baktiah hnuk angnawn o; vaihi loe nihcae to Angraeng mah qam kahoih ahmuen kakawk ah pacah ih tuu baktiah pacah mak ai boeh.
17 Bunden til avgudsbilæte er Efraim. So fær han då fara!
Ephraim loe sakcop ih krangnawk to bok pongah, angmabueng ah om nasoe.
18 Drikkinga deira er måtelaus. Hegdelaust driv dei sitt horeliv. Skjoldarne hennar elskar det som skamlegt er.
Nihcae loe mu kathaw tui to naek o moe, anghak ai ah tangzat to zawh o: anih ukkungnawk loe azat thok hmuen to sak han koeh o.
19 Med eit stormver skal gripa deim med vengjerne sine, og dei skal verta til skammar med ofringarne sine.
Anih loe pakhraeh hoi nawnto takhi mah hmut ving tih, nihcae loe a sak o ih hmuen pongah azathaih tong o tih.
