Hoseas 11
1 Då Israel var ung, hadde eg honom kjær, og ut or Egyptarland kalla eg son min.
When Israel was yet young, then I loved him, and out of Egypt did I call my son.
2 Di meir dei kalla på deim, di meir gjekk dei burt ifrå deim. Åt Ba’alarne ofrer dei, åt bilæti brenner dei røykjelse.
The [prophets] called them; but the more they went from them: unto the Be'alim would they sacrifice, and to the graven images would they burn incense.
3 Og det var då eg som lærde Efraim å ganga, tok deim på armarne mine. Og ikkje skyna dei at eg lækte deim.
Yet I myself appointed a leader for Ephraim, who took them up in his arms; but they would not acknowledge that I healed them.
4 Med menneskjesnorer drog eg deim, med kjærleiksband. Og eg var deim som dei som lettar oket yver kjakarne deira, og eg bøygde meg ned til honom og let honom få mat.
With human cords I ever drew them forward, with leading-strings of love: and I was to them as those that lift off the yoke from their jaws, and I held out unto them food.
5 Han skal ikkje fara attende til Egyptarland; men Assur, han skal vera kongen hans, for dei vilde ikkje venda um.
He should not return unto the land of Egypt: yet [now] is the Assyrian his king; because they refused to repent.
6 Og sverd skal rasa i byarne hans og brjota bommarne hans og eta ikring seg - for deira uråder skuld.
And the sword shall fall on his cities, and shall make an end of his boughs, and consume them, because of their [evil] counsels.
7 Og folket mitt er huga på fråfall frå meg. Og um ein kallar deim til det høge, so er det ingen som lettar på seg.
For my people are only bent on backsliding from me; and though upward they call them, they altogether will not elevate themselves.
8 Korleis skal eg nenna gjeva deg upp, Efraim? Korleis skal eg lata deg fara, Israel? Kann eg nenna gjeva deg upp som Adma, gjera med deg som med Sebojim? Hjarta mitt vrid seg i meg, all mi vårkunn vaknar.
How shall I give thee up, Ephraim? how shall I surrender thee, Israel? how shall I make thee as Admah? how shall I change thee as Zeboyim? turned is my heart within me, all my compassion is enkindled together.
9 Eg vil ikkje lata deg kjenna min brennande harm. Ikkje vil eg atter tyna Efraim. For Gud er eg og ikkje eit menneskje. Heilag er eg midt i deg, og med vreide vil eg ikkje koma.
I will not execute the fierceness of my anger, I will not again destroy Ephraim; for God am I, and not man, the Holy One in the midst of thee, and I will not come with an enemy's hatred.
10 Etter Herren skal dei då fylgja, som ei løva skal han bura. Ja, han skal bura, og bivrande skal born koma frå havet.
They shall follow after the Lord, when he will roar like a lion; for he will roar, and the children shall hasten together from the west;
11 Bivrande skal dei koma som fuglar frå Egyptarland og som duvor frå Assurs land. Og eg vil lata deim bu i husi sine, segjer Herren.
They shall hasten together as birds out of Egypt, and as doves out of the land of Assyria: and I will cause them to dwell in their houses, saith the Lord.
12 Efraim hev ringa meg inn med lygn, og Israels hus med svik. Og Juda er alljamt agelaus imot Gud, mot den Heilage, den Trufaste.
With lies hath Ephraim encompassed me about, and with deceit, the house of Israel; but Judah yet ruleth with God, and is faithful to the Holy One.
