Hebreerne 6
1 Difor vil me springa yver barnelærdomen um Kristus og skrida fram til det fullkomne, og ikkje atter leggja grunnvollen med umvending frå daude gjerningar og tru på Gud,
So then, let us leave the beginning of the message of Christ and move forward to maturity. Let us not lay again the foundation of repentance from dead works and of faith in God,
nor the foundation of teaching about baptisms, laying on of hands, the resurrection of the dead, and eternal judgment. (aiōnios g166)
3 Og dette vil me gjera, um Gud gjev lov til det.
We will also do this if God permits.
4 For det er umogelegt at dei som ein gong er upplyste og hev smaka den himmelske gåva og fenge lut i den Heilage Ande
For it is impossible for those who were once enlightened, who tasted the heavenly gift, who were sharers of the Holy Spirit,
and who tasted God's good word and the powers of the age to come, (aiōn g165)
6 og so fell frå, atter kann uppnyast til umvending, sidan dei på nytt krossfester Guds son for seg og gjer honom til spott.
but who then fell away—it is impossible to restore them again to repentance. This is because they crucify the Son of God for themselves again, and publicly shame him.
7 For den jordi som drikk regnet som ofte fell på henne, og ber gagnleg grøda åt deim som ho vert dyrka for, ho fær velsigning av Gud;
For the land that drinks in the rain that often comes on it, and that gives birth to the plants useful to those for whom the land was worked—this is the land that receives a blessing from God.
8 men ber ho tornar og tistlar, so er ho udugleg og forbanning nær, og enden med henne er å verta brend.
But if it bears thorns and thistles, it is worthless and is near to a curse. Its end is in burning.
9 Men um dykk, kjære vener, er me visse på det som betre er, og som høyrer til frelsa, um me og talar soleis.
But we are convinced about better things concerning you, beloved ones, things that concern salvation, even though we speak like this.
10 For Gud er ikkje urettferdig, so han skulde gløyma dykkar verk og den kjærleiken som de hev synt for hans namn, med di de hev tent og endå tener dei heilage.
For God is not so unjust that he would forget your work and the love that you have shown for his name, because you served the believers and still serve them.
11 Men me ynskjer at kvar ein av dykk må syna den same ihuge for den fulle vissa i voni alt til enden,
We greatly desire that each of you may show the same diligence to the end, in order to make your hope certain.
12 so de ikkje skal verta seinføre, men fylgja etter deim som ved tru og tolmod erver lovnaderne.
This is so that you will not become lazy, but imitators of those who by faith and patience inherit the promises.
13 For då Gud gav Abraham lovnaden, og han ingen større hadde å sverja ved, so svor han ved seg sjølv
For when God made his promise to Abraham, he swore by himself, since he could not swear by anyone greater.
14 og sagde: «Sanneleg, eg vil rikleg velsigna deg og gjera deg storleg mangfaldig.»
He said, “I will certainly bless you, and I will greatly increase you.”
15 Og soleis vann han lovnaden, då han hadde venta med tolmod.
In this way, Abraham obtained what was promised after he had patiently waited.
16 For menneskje sver ved ein større, og eiden er deim ein ende på all motsegn til stadfesting.
For people swear by someone greater than themselves. At the end of each of their disputes, an oath serves as confirmation.
17 Difor lagde Gud ein eid til, då han enn meir vilde syna ervingarne til lovnaden kor ubrigdeleg hans vilje var,
When God decided to show more clearly to the heirs of the promise the unchangeable quality of his purpose, he guaranteed it with an oath.
18 so me ved tvo ubrigdelege ting, som Gud umogeleg kunde svika i, skulde hava ei sterk trøyst, me som flydde til å gripa den voni som ventar oss,
He did this so that by two unchangeable things—with which it is impossible for God to lie—we, who have fled for refuge, will have a strong encouragement to hold firmly to the hope set before us.
19 den me hev som eit anker for sjæli, eit som er trygt og fast og når inn um forhenget,
We have this as a secure and reliable anchor for the soul, a hope that enters into the inner place behind the curtain,
