< Hebreerne 6 >

1 Difor vil me springa yver barnelærdomen um Kristus og skrida fram til det fullkomne, og ikkje atter leggja grunnvollen med umvending frå daude gjerningar og tru på Gud,
Therefore, leauing the doctrine of the beginning of Christ, let vs be led forward vnto perfection, not laying againe ye foundation of repetance from dead workes, and of faith toward God,
2 med læra um dåp og handpåleggjing og uppstoda av daude og æveleg dom. (aiōnios g166)
Of the doctrine of baptismes, and laying on of hands, and of the resurrection from the dead, and of eternall iudgement. (aiōnios g166)
3 Og dette vil me gjera, um Gud gjev lov til det.
And this will we doe if God permit.
4 For det er umogelegt at dei som ein gong er upplyste og hev smaka den himmelske gåva og fenge lut i den Heilage Ande
For it is impossible that they which were once lightened, and haue tasted of the heauenly gift, and were made partakers of the holy Ghost,
5 og smaka Guds gode ord og krafterne av den komande verdi (aiōn g165)
And haue tasted of the good word of God, and of the powers of the world to come, (aiōn g165)
6 og so fell frå, atter kann uppnyast til umvending, sidan dei på nytt krossfester Guds son for seg og gjer honom til spott.
If they fal away, should be renued againe by repentance: seeing they crucifie againe to themselues the Sonne of God, and make a mocke of him.
7 For den jordi som drikk regnet som ofte fell på henne, og ber gagnleg grøda åt deim som ho vert dyrka for, ho fær velsigning av Gud;
For the earth which drinketh in the raine that commeth oft vpon it, and bringeth foorth herbes meete for them by whome it is dressed, receiueth blessing of God.
8 men ber ho tornar og tistlar, so er ho udugleg og forbanning nær, og enden med henne er å verta brend.
But that which beareth thornes and briars, is reproued, and is neere vnto cursing, whose end is to be burned.
9 Men um dykk, kjære vener, er me visse på det som betre er, og som høyrer til frelsa, um me og talar soleis.
But beloued, we haue perswaded our selues better things of you, and such as accompany saluation, though we thus speake.
10 For Gud er ikkje urettferdig, so han skulde gløyma dykkar verk og den kjærleiken som de hev synt for hans namn, med di de hev tent og endå tener dei heilage.
For God is not vnrighteous, that hee should forget your worke, and labour of loue, which ye shewed toward his Name, in that ye haue ministred vnto the Saints, and yet minister.
11 Men me ynskjer at kvar ein av dykk må syna den same ihuge for den fulle vissa i voni alt til enden,
And we desire that euery one of you shew the same diligence, to the full assurance of hope vnto the ende,
12 so de ikkje skal verta seinføre, men fylgja etter deim som ved tru og tolmod erver lovnaderne.
That ye be not slouthfull, but followers of them, which through faith and patience, inherite the promises.
13 For då Gud gav Abraham lovnaden, og han ingen større hadde å sverja ved, so svor han ved seg sjølv
For when God made the promise to Abraham, because he had no greater to sweare by, he sware by himselfe,
14 og sagde: «Sanneleg, eg vil rikleg velsigna deg og gjera deg storleg mangfaldig.»
Saying, Surely I wil aboundantly blesse thee and multiplie thee marueilously.
15 Og soleis vann han lovnaden, då han hadde venta med tolmod.
And so after that he had taried patiently, he enioyed the promise.
16 For menneskje sver ved ein større, og eiden er deim ein ende på all motsegn til stadfesting.
For men verely sweare by him that is greater then themselues, and an othe for confirmation is among them an ende of all strife.
17 Difor lagde Gud ein eid til, då han enn meir vilde syna ervingarne til lovnaden kor ubrigdeleg hans vilje var,
So God, willing more aboundantly to shew vnto the heires of promise the stablenes of his counsell, bound himselfe by an othe,
18 so me ved tvo ubrigdelege ting, som Gud umogeleg kunde svika i, skulde hava ei sterk trøyst, me som flydde til å gripa den voni som ventar oss,
That by two immutable things, wherein it is vnpossible that God should lye, we might haue strong consolation, which haue our refuge to lay holde vpon that hope that is set before vs,
19 den me hev som eit anker for sjæli, eit som er trygt og fast og når inn um forhenget,
Which hope we haue, as an ancre of the soule, both sure and stedfast, and it entreth into that which is within the vaile,
20 der Jesus gjekk inn som fyregangsmann for oss, med di han vart øvsteprest etter Melkisedeks vis til æveleg tid. (aiōn g165)
Whither the forerunner is for vs entred in, euen Iesus that is made an hie Priest for euer after the order of Melchi-sedec. (aiōn g165)

< Hebreerne 6 >