Hebreerne 6
1 Difor vil me springa yver barnelærdomen um Kristus og skrida fram til det fullkomne, og ikkje atter leggja grunnvollen med umvending frå daude gjerningar og tru på Gud,
Therefore, interrupting an explanation of the basics of Christ, let us consider what is more advanced, not presenting again the fundamentals of repentance from dead works, and of faith toward God,
of the doctrine of baptism, and also of the imposition of hands, and of the resurrection of the dead, and of eternal judgment. (aiōnios g166)
3 Og dette vil me gjera, um Gud gjev lov til det.
And we shall do this, if indeed God permits it.
4 For det er umogelegt at dei som ein gong er upplyste og hev smaka den himmelske gåva og fenge lut i den Heilage Ande
For it is impossible for those who were once illuminated, and have even tasted of the heavenly gift, and have become sharers in the Holy Spirit,
who, despite having tasted the good Word of God and the virtues of the future age, (aiōn g165)
6 og so fell frå, atter kann uppnyast til umvending, sidan dei på nytt krossfester Guds son for seg og gjer honom til spott.
have yet fallen away, to be renewed again to penance, since they are crucifying again in themselves the Son of God and are still maintaining pretenses.
7 For den jordi som drikk regnet som ofte fell på henne, og ber gagnleg grøda åt deim som ho vert dyrka for, ho fær velsigning av Gud;
For the earth accepts a blessing from God, by drinking in the rain that often falls upon it, and by producing plants that are useful to those by whom it is cultivated.
8 men ber ho tornar og tistlar, so er ho udugleg og forbanning nær, og enden med henne er å verta brend.
But whatever brings forth thorns and briers is rejected, and is closest to what is accursed; their consummation is in combustion.
9 Men um dykk, kjære vener, er me visse på det som betre er, og som høyrer til frelsa, um me og talar soleis.
But from you, most beloved, we are confident that there will be things better and closer to salvation; even though we speak in this way.
10 For Gud er ikkje urettferdig, so han skulde gløyma dykkar verk og den kjærleiken som de hev synt for hans namn, med di de hev tent og endå tener dei heilage.
For God is not unjust, such that he would forget your work and the love that you have shown in his name. For you have ministered, and you continue to minister, to the saints.
11 Men me ynskjer at kvar ein av dykk må syna den same ihuge for den fulle vissa i voni alt til enden,
Yet we desire that each one of you display the same solicitude toward the fulfillment of hope, even unto the end,
12 so de ikkje skal verta seinføre, men fylgja etter deim som ved tru og tolmod erver lovnaderne.
so that you may not be slow to act, but instead may be imitators of those who, through faith and patience, shall inherit the promises.
13 For då Gud gav Abraham lovnaden, og han ingen større hadde å sverja ved, so svor han ved seg sjølv
For God, in making promises to Abraham, swore by himself, (because he had no one greater by whom he might swear),
14 og sagde: «Sanneleg, eg vil rikleg velsigna deg og gjera deg storleg mangfaldig.»
saying: “Blessing, I shall bless you, and multiplying, I shall multiply you.”
15 Og soleis vann han lovnaden, då han hadde venta med tolmod.
And in this way, by enduring patiently, he secured the promise.
16 For menneskje sver ved ein større, og eiden er deim ein ende på all motsegn til stadfesting.
For men swear by what is greater than themselves, and an oath as confirmation is the end of all their controversy.
17 Difor lagde Gud ein eid til, då han enn meir vilde syna ervingarne til lovnaden kor ubrigdeleg hans vilje var,
In this matter, God, wanting to reveal more thoroughly the immutability of his counsel to the heirs of the promise, interposed an oath,
18 so me ved tvo ubrigdelege ting, som Gud umogeleg kunde svika i, skulde hava ei sterk trøyst, me som flydde til å gripa den voni som ventar oss,
so that by two immutable things, in which it is impossible for God to lie, we may have the strongest solace: we who have fled together so as to hold fast to the hope set before us.
19 den me hev som eit anker for sjæli, eit som er trygt og fast og når inn um forhenget,
This we have as an anchor of the soul, safe and sound, which advances even to the interior of the veil,
