Hebreerne 3
1 Difor, heilage brør, som er luthavande i eit himmelsk kall! sjå på den apostel og øvsteprest som me kjennest ved, Jesus,
Therfor, hooli britheren, and parceneris of heuenli cleping, biholde ye the apostle and the bischop of oure confessioun, Jhesu,
2 han som var tru mot den som gjorde honom dertil, liksom og Moses var i heile hans hus!
which is trewe to hym that made hym, as also Moises in al the hous of hym.
3 For denne er halden so mykje større æra verd enn Moses, som den som hev bygt huset, hev større æra enn huset sjølv.
But this byschop is had worthi of more glorie than Moises, bi as myche as he hath more honour of the hous, that made the hous.
4 Kvart hus er det einkvan som byggjer, men den som hev bygt alt, det er Gud.
For ech hous is maad of sum man; he that made alle thingis of nouyt is God.
5 Og Moses var vel tru i heile hans hus som ein tenar til å vitna um det som skulde verta tala,
And Moises was trewe in al his hous, as a seruaunt, in to witnessyng of tho thingis that weren to be seid;
6 men Kristus stend som son yver huset hans; og hans hus er me, so framt me held vårt frimod og den voni me rosar oss av, fast alt til enden.
but Crist as a sone in his hous. Which hous we ben, if we holden sad trist and glorie of hope in to the ende.
7 Difor, som den Heilage Ande segjer: «I dag, um de høyrer hans røyst,
Wherfor as the Hooli Goost seith, To dai, if ye han herd his vois, nyle ye hardne youre hertis,
8 so forherd ikkje dykkar hjarto som på argingsstaden på freistingsdagen i øydemarki,
as in wraththing, lijk the dai of temptacioun in desert;
9 der federne dykkar freista meg; dei prøvde meg, endå dei såg mine gjerningar i fyrti år.
where youre fadris temptiden me, and preueden, and siyen my werkis fourti yeeris.
10 Difor harmast eg på denne ætti og sagde: «Dei fer alltid vilt i hjarta; » men dei kjende ikkje mine vegar,
Wherfor Y was wrooth to this generacioun, and Y seide, Euere more thei erren in herte, for thei knewen not my weies;
11 so eg svor i min vreide: «Sanneleg, dei skal ikkje koma inn til mi kvila!»»
to whiche Y swore in my wraththe, thei schulen not entre in to my reste.
12 Sjå til, brør, at det ikkje i nokon av dykk skal vera eit vondt, vantruande hjarta, so han fell frå den livande Gud!
Britheren, se ye, lest perauenture in ony of you be an yuel herte of vnbileue, to departe fro the lyuynge God.
13 Men påminn kvarandre kvar dag, so lenge som det heiter: «i dag», so ikkje nokon av dykk skal verta forherd ved dåring av syndi!
But moneste you silf bi alle daies, the while to dai is named, that noon of you be hardned bi fallas of synne.
14 For me hev fenge lut med Kristus, so framt me held vår fyrste fulle vissa fast til enden.
For we ben maad parceneris of Crist, if netheles we holden the bigynnyng of his substaunce sad in to the ende.
15 Når det vert sagt: «I dag, um de høyrer hans røyst, so forherd ikkje dykkar hjarto som på argingsstaden, »
While it is seid, to dai, if ye han herd the vois of hym, nyle ye hardne youre hertis, as in that wraththing.
16 kven var då dei som høyrde og arga honom? Var det ikkje alle dei som gjekk ut or Egyptarland ved Moses?
For summen heringe wraththiden, but not alle thei that wenten out of Egipt bi Moises.
17 Men kven var det han harmast på i fyrti år? var det ikkje på deim som hadde synda, so deira kroppar fall i øydemarki?
But to whiche was he wraththid fourti yeeris? Whether not to hem that synneden, whos careyns weren cast doun in desert?
18 Og kven var det han svor um, at dei ikkje skulde koma inn til hans kvila, utan um deim som var vantruande?
And to whiche swoor he, that thei schulden not entre in to the reste of hym, not but to hem that weren vnbileueful?
19 So ser me då at dei ikkje kunde koma inn for vantru skuld.
And we seen, that thei myyten not entre in to the reste of hym for vnbileue.
