Hebreerne 3
1 Difor, heilage brør, som er luthavande i eit himmelsk kall! sjå på den apostel og øvsteprest som me kjennest ved, Jesus,
Therefore, holy brothers, partakers of a heavenly calling, consider the Apostle and High Priest of our confession, Jesus;
2 han som var tru mot den som gjorde honom dertil, liksom og Moses var i heile hans hus!
who was faithful to him who appointed him, as also was Moses in his house.
3 For denne er halden so mykje større æra verd enn Moses, som den som hev bygt huset, hev større æra enn huset sjølv.
For he has been counted worthy of more glory than Moses, just as he who built the house has more honor than the house.
4 Kvart hus er det einkvan som byggjer, men den som hev bygt alt, det er Gud.
For every house is built by someone; but he who built all things is God.
5 Og Moses var vel tru i heile hans hus som ein tenar til å vitna um det som skulde verta tala,
Moses indeed was faithful in all his house as a servant, for a testimony of those things which were afterward to be spoken,
6 men Kristus stend som son yver huset hans; og hans hus er me, so framt me held vårt frimod og den voni me rosar oss av, fast alt til enden.
but Christ is faithful as a Son over his house; whose house we are, if we hold fast our confidence and the boast of our hope.
7 Difor, som den Heilage Ande segjer: «I dag, um de høyrer hans røyst,
Therefore, even as the Holy Spirit says, "Today if you will hear his voice,
8 so forherd ikkje dykkar hjarto som på argingsstaden på freistingsdagen i øydemarki,
do not harden your hearts, as in the provocation, like as in the day of the trial in the wilderness,
9 der federne dykkar freista meg; dei prøvde meg, endå dei såg mine gjerningar i fyrti år.
where your fathers tested me and challenged me, and saw my works for forty years.
10 Difor harmast eg på denne ætti og sagde: «Dei fer alltid vilt i hjarta; » men dei kjende ikkje mine vegar,
Therefore I was displeased with this generation, and said, 'They always err in their heart, but they did not know my ways;'
11 so eg svor i min vreide: «Sanneleg, dei skal ikkje koma inn til mi kvila!»»
as I swore in my wrath, 'They will not enter into my rest.'"
12 Sjå til, brør, at det ikkje i nokon av dykk skal vera eit vondt, vantruande hjarta, so han fell frå den livande Gud!
Beware, brothers, lest perhaps there be in any one of you an evil heart of unbelief, in falling away from the living God;
13 Men påminn kvarandre kvar dag, so lenge som det heiter: «i dag», so ikkje nokon av dykk skal verta forherd ved dåring av syndi!
but exhort one another day by day, so long as it is called "today;" lest any one of you be hardened by the deceitfulness of sin.
14 For me hev fenge lut med Kristus, so framt me held vår fyrste fulle vissa fast til enden.
For we have become partakers of Christ, if we hold fast the beginning of our confidence firm to the end:
15 Når det vert sagt: «I dag, um de høyrer hans røyst, so forherd ikkje dykkar hjarto som på argingsstaden, »
while it is said, "Today if you will hear his voice, do not harden your hearts, as in the rebellion."
16 kven var då dei som høyrde og arga honom? Var det ikkje alle dei som gjekk ut or Egyptarland ved Moses?
For who, when they heard, rebelled? No, did not all those who came out of Egypt by Moses?
17 Men kven var det han harmast på i fyrti år? var det ikkje på deim som hadde synda, so deira kroppar fall i øydemarki?
With whom was he displeased forty years? Was not it with those who sinned, whose bodies fell in the wilderness?
18 Og kven var det han svor um, at dei ikkje skulde koma inn til hans kvila, utan um deim som var vantruande?
To whom did he swear that they would not enter into his rest, but to those who were disobedient?
19 So ser me då at dei ikkje kunde koma inn for vantru skuld.
We see that they were not able to enter in because of unbelief.
