Hebreerne 12
1 So lat no og oss, då me hev so stor ei sky av vitne ikring oss, leggja av alt som tyngjer, og syndi som heng so fast ved oss, og med tolmod renna i den kappstrid som er oss fyresett,
Let us also therefore, having so great a cloud of witnesses surrounding us, laying aside every weight, and sin which so easily entangles us, run with endurance the race that lies before us,
2 med di me ser på upphavsmannen og fullendaren til trui, Jesus, han som for den gleda som var honom fyresett, bar krossen med tol, utan å vyrda skjemsla, og no sit på høgre sida åt Guds kongsstol.
looking stedfastly on Jesus the leader and completer of faith: who, in view of the joy lying before him, endured [the] cross, having despised [the] shame, and is set down at the right hand of the throne of God.
3 Ja, tenk på honom som tolde slik motsegn av syndarar imot seg, so de ikkje skal trøytna og verta modlause i hugen!
For consider well him who endured so great contradiction from sinners against himself, that ye be not weary, fainting in your minds.
4 Endå hev de ikkje gjort motstand til blods i striden mot syndi,
Ye have not yet resisted unto blood, wrestling against sin.
5 og de hev gløymt den påminning som talar til dykk som born: «Min son, vanmæt ikkje Herrens tukt, og vanmodast ikkje når han refser deg!
And ye have quite forgotten the exhortation which speaks to you as to sons: My son, despise not [the] chastening of [the] Lord, nor faint [when] reproved by him;
6 for den Herren elskar, den tuktar han, og han hudflengjer kvar son som han tek seg av.»
for whom [the] Lord loves he chastens, and scourges every son whom he receives.
7 Det er for tukti skuld at de toler lidingar; Gud fer med dykk som med søner. For kven er den son som faren ikkje tuktar?
Ye endure for chastening, God conducts himself towards you as towards sons; for who is the son that the father chastens not?
8 Men er de utan tukt, som alle hev fenge sin lut i, då er de lausingar og ikkje søner.
But if ye are without chastening, of which all have been made partakers, then are ye bastards, and not sons.
9 Dessutan: våre feder etter kjøtet hadde me til tuktarar og hadde age for deim; skal me då ikkje mykje meir vera faderen til ånderne undergjevne og få liva?
Moreover we have had the fathers of our flesh as chasteners, and we reverenced [them]; shall we not much rather be in subjection to the Father of spirits, and live?
10 For hine tukta oss nokre få dagar etter sitt tykkje, men han tuktar til vårt gagn, for at me skal verta luthavande i hans heilagskap.
For they indeed chastened for a few days, as seemed good to them; but he for profit, in order to the partaking of his holiness.
11 Men all tukt synest vel, medan ho stend på, ikkje å vera til gleda, men til sorg; men sidan gjev ho deim som derved er upptamde, ei fred-rik frukt som er rettferd.
But no chastening at the time seems to be [matter] of joy, but of grief; but afterwards yields [the] peaceful fruit of righteousness to those exercised by it.
12 Difor, rett dei hangande hender og dei veike kne!
Wherefore lift up the hands that hang down, and the failing knees;
13 Og gjer rette farvegar for føterne dykkar, so det halte ikkje skal skeiva ut, men heller vert lækt!
and make straight paths for your feet, that that which is lame be not turned aside; but that rather it may be healed.
14 Trå etter fred med alle og etter helging! for utan henne skal ingen sjå Herren.
Pursue peace with all, and holiness, without which no one shall see the Lord:
15 Og sjå til at ingen dreg seg undan frå Guds nåde, at ingi beisk rot skal renna upp og gjera mein, og mange verta smitta ved henne:
watching lest [there be] any one who lacks the grace of God; lest any root of bitterness springing up trouble [you], and many be defiled by it;
16 at ingen må vera ein horkar eller ein vanheilag liksom Esau, som for ein einaste rett mat selde odelsretten sin.
lest [there be] any fornicator, or profane person, as Esau, who for one meal sold his birthright;
17 For de veit, at han og sidan, då han vilde erva velsigningi, vart burtvist - for han fann ikkje rom for bot - endå han søkte henne med tåror.
for ye know that also afterwards, desiring to inherit the blessing, he was rejected, (for he found no place for repentance) although he sought it earnestly with tears.
18 For de er ikkje komne til eit fjell som ein kann taka på, og til brennande eld og til skydimma og myrker og uver
For ye have not come to [the mount] that might be touched and was all on fire, and to obscurity, and darkness, and tempest,
19 og til ljom av lur og til ljod av ord, som dei høyrande bad seg undan, at det ikkje måtte verta tala meir til deim;
and trumpet's sound, and voice of words; which they that heard, excusing themselves, declined [the] word being addressed to them any more:
20 for dei kunde ikkje bera det ordet som baud: «Um det so berre er eit dyr som kjem innåt fjellet, skal det steinast.»
(for they were not able to bear what was enjoined: And if a beast should touch the mountain, it shall be stoned;
21 Og so gruveleg var syni, at Moses sagde: «Eg er forfærd og skjelvande rædd.»
and, so fearful was the sight, Moses said, I am exceedingly afraid and full of trembling; )
22 Men de er komne til Sions fjell og den livande Guds by, til det himmelske Jerusalem og til dei mange tusund englar,
but ye have come to mount Zion; and to [the] city of [the] living God, heavenly Jerusalem; and to myriads of angels,
23 til høgtidstemna og lyden av dei fyrstefødde, som er uppskrivne i himmelen, og til domaren som er Gud for alle, og til ånderne av dei fullenda rettferdige,
the universal gathering; and to [the] assembly of the firstborn [who are] registered in heaven; and to God, judge of all; and to [the] spirits of just [men] made perfect;
24 og til millommannen for ei ny pakt, Jesus, og til skvettings-blodet, som talar betre enn Abels blod.
and to Jesus, mediator of a new covenant; and to [the] blood of sprinkling, speaking better than Abel.
25 Sjå til at de ikkje viser ifrå dykk honom som talar! For når hine ikkje slapp undan, som viste ifrå seg honom som tala på jordi, kor mykje mindre skal me då sleppa undan, um me vender oss ifrå honom som talar frå himmelen!
See that ye refuse not him that speaks. For if those did not escape who had refused him who uttered the oracles on earth, much more we who turn away from him [who does so] from heaven:
26 Hans røyst riste den gong jordi; men no hev han lova og sagt: «Endå ein gong rister eg ikkje berre jordi, men himmelen med.»
whose voice then shook the earth; but now he has promised, saying, Yet once will I shake not only the earth, but also the heaven.
27 Men dette: «Endå ein gong» syner, at dei ting som vert riste, skal umskiftast, då det er skapte ting, so dei som ikkje vert riste, skal vara ved.
But this Yet once, signifies the removing of what is shaken, as being made, that what is not shaken may remain.
28 Lat difor oss som fær eit uruggelegt rike, vera takksame og dermed tena Gud til hans hugnad med blygd og otte!
Wherefore let us, receiving a kingdom not to be shaken, have grace, by which let us serve God acceptably with reverence and fear.
29 For vår Gud er ein øydande eld.
For also our God [is] a consuming fire.
