1 Mosebok 8
1 Då kom Gud i hug Noah og alle villdyri og alt bufeet som var med honom i arki, og Gud let ein vind fara yver jordi, og vatnet fall.
And God remembered Noah, and every living animal, and all the cattle that [were] with him in the ark: and God made a wind to pass over the earth, and the waters were checked.
2 Og brunnarne i djupet og lukorne på himmelen stengdest, og regnet frå himmelen stogga.
The fountains also of the deep, and the windows of heaven were stopped, and the rain from heaven was restrained;
3 Og vatnet drog seg etter kvart attende frå jordi, og vatnet minka, då hundrad og femti dagar var lidne.
And the waters returned from off the earth continually: and after the end of the hundred and fifty days the waters were abated.
4 Og den syttande dagen i den sjuande månaden tok arki grunn og stana på Araratfjelli.
And the ark rested in the seventh month, on the seventeenth day of the month, upon the mountains of Ararat.
5 Og vatnet minka meir og meir, alt til den tiande månaden: Den fyrste dagen i den tiande månaden synte fjelltindarne seg.
And the waters decreased continually, till the tenth month: in the tenth [month], on the first [day] of the month, were the tops of the mountains seen.
6 Og det hende, då fyrti dagar var lidne, at Noah let upp vindauga på arki, som han hadde gjort,
And it came to pass at the end of forty days, that Noah opened the window of the ark which he had made:
7 og slepte ut ein ramn, og den flaug til og frå, til vatnet hadde torna burt av jordi.
And he sent forth a raven, which went forth to and fro, till the waters were dried from off the earth.
8 So sende han ei duva ut ifrå seg, og vilde sjå um vatnet hadde sige undan frå marki.
Also he sent forth a dove from him, to see if the waters were abated from off the face of the ground;
9 Men duva fann ingen kvilestad for foten sin, og kom attende til honom i arki; for det stod vatn yver all jordi. Då rette han ut handi, og tok henne, og hadde henne inn til seg i arki.
But the dove found no rest for the sole of her foot, and she returned to him into the ark; for the waters [were] on the face of the whole earth. Then he put forth his hand, and took her, and pulled her in to him into the ark.
10 So bia han endå sju dagar, og sende so duva ut att or arki.
And he stayed yet other seven days, and again he sent forth the dove out of the ark;
11 Og då det leid til kvelds, kom duva heim til honom, og sjå: då hadde ho eit grønt oljetrelauv i nebben. Då skyna Noah at vatnet hadde sige undan frå jordi.
And the dove came in to him in the evening, and lo, in her mouth [was] an olive-leaf plucked off: So Noah knew that the waters were abated from off the earth.
12 Men han drygde endå sju dagar til. So let han ut duva, og då kom ho ikkje att til honom meir.
And he stayed yet other seven days, and sent forth the dove; which returned not again to him any more.
13 Og det bar so til, at den fyrste dagen i den fyrste månaden i det seks hundrad og fyrste året, då hadde vatnet torna burt av jordi. Og Noah tok taket av arki, og såg utyver, og sjå, marki var turr.
And it came to pass in the six hundredth and first year, in the first [month], the first [day] of the month, the waters were dried from off the earth: and Noah removed the covering of the ark, and looked, and behold, the face of the ground was dry.
14 Og den sju og tjugande dagen i den andre månaden var jordi heiltupp turr.
And in the second month, on the seven and twentieth day of the month, was the earth dried.
15 Då tala Gud til Noah og sagde:
And God spoke to Noah, saying,
16 «Gakk ut or arki, du og kona di og sønerne dine og konorne åt sønerne dine med deg!
Go forth from the ark, thou, and thy wife, and thy sons, and thy sons' wives with thee.
17 Og alle dei dyr som er hjå deg, alt kjøt, både fuglarne og feet og alt kreket som krelar på jordi, skal du hava med deg ut, og dei skal yrja på jordi, og alast og aukast utyver jordi.»
Bring forth with thee every living animal that [is] with thee, of all flesh, of fowl, and of cattle, and of every creeping animal that creepeth upon the earth; that they may breed abundantly on the earth, and be fruitful, and multiply upon the earth.
18 So gjekk Noah ut, og sønerne hans og kona hans og konorne åt sønerne hans med honom.
And Noah went forth, and his sons, and his wife, and his sons' wives with him:
19 Og alle dyri og alt kreket og alle fuglarne, alt som røyver seg på jordi, gjekk ut or arki, kvart etter sitt slag.
Every beast, every creeping animal, and every fowl, [and] whatsoever creepeth upon the earth, after their kinds, went out of the ark.
20 Og Noah bygde Herren eit altar, og tok utav alt det reine feet og utav alle dei reine fuglarne, og ofra brennoffer på altaret.
And Noah built an altar to the LORD, and took of every clean beast, and of every clean fowl, and offered burnt-offerings on the altar.
21 Og Herren kjende den gode gimen, og Herren sagde i sitt hjarta: «Eg vil aldri meir forbanna jordi for menneskja skuld; for mannehjarta emnar berre på vondt, alt ifrå ungdomen. Og eg vil aldri meir drepa alt liv, so som eg no gjorde.
And the LORD smelled a sweet savor; and the LORD said in his heart, I will not again curse the ground any more for man's sake; for the imagination of man's heart [is] evil from his youth: neither will I again smite any more every living animal as I have done.
22 Heretter skal sånad og skurd, og kulde og hite, og sumar og vinter, og dag og natt aldri trjota, so lenge som jordi stend.»
While the earth remaineth, seed-time and harvest, and cold and heat, and summer and winter, and day and night shall not cease.
A Dove is Sent Forth from the Ark
