1 Mosebok 8
1 Då kom Gud i hug Noah og alle villdyri og alt bufeet som var med honom i arki, og Gud let ein vind fara yver jordi, og vatnet fall.
But God (did not forget/thought) about Noah and all the wild animals and all the kinds of livestock that were with him in the boat. So one day God sent a wind to blow across the earth, and the wind caused the water [to begin] to recede.
2 Og brunnarne i djupet og lukorne på himmelen stengdest, og regnet frå himmelen stogga.
God caused the water that was under the earth to stop bursting forth, and he caused the floodgates of water from the sky to close so that it stopped raining.
3 Og vatnet drog seg etter kvart attende frå jordi, og vatnet minka, då hundrad og femti dagar var lidne.
The water on the earth gradually receded. 150 days after the flood began,
4 Og den syttande dagen i den sjuande månaden tok arki grunn og stana på Araratfjelli.
(on the 17th day of the seventh month [of that year/late in March]), the boat came to rest on one of the mountains in the Ararat region.
5 Og vatnet minka meir og meir, alt til den tiande månaden: Den fyrste dagen i den tiande månaden synte fjelltindarne seg.
The water continued to recede until, on the first day of the tenth month [of that year], the tops of other mountains became visible.
6 Og det hende, då fyrti dagar var lidne, at Noah let upp vindauga på arki, som han hadde gjort,
40 days later, Noah opened the window that he had made in the side of the boat, and sent out a raven.
7 og slepte ut ein ramn, og den flaug til og frå, til vatnet hadde torna burt av jordi.
The raven flew back and forth [to and from the boat] until the water was completely gone.
8 So sende han ei duva ut ifrå seg, og vilde sjå um vatnet hadde sige undan frå marki.
Then Noah sent out a dove to find out if the water had all receded on the ground.
9 Men duva fann ingen kvilestad for foten sin, og kom attende til honom i arki; for det stod vatn yver all jordi. Då rette han ut handi, og tok henne, og hadde henne inn til seg i arki.
But the dove did not find any place to perch, so it flew back to Noah in the boat, because there was still water all over the surface of the earth. So Noah reached out his hand and took the dove back inside the boat.
10 So bia han endå sju dagar, og sende so duva ut att or arki.
Noah waited seven more days. Then he sent the dove out of the boat again.
11 Og då det leid til kvelds, kom duva heim til honom, og sjå: då hadde ho eit grønt oljetrelauv i nebben. Då skyna Noah at vatnet hadde sige undan frå jordi.
This time the dove returned to him in the evening and, [surprisingly], in its beak there was a leaf from an olive tree that the dove had just plucked. Then Noah knew that the water had truly receded from the surface of the ground.
12 Men han drygde endå sju dagar til. So let han ut duva, og då kom ho ikkje att til honom meir.
Noah waited seven more days. Then he sent the dove out again, but this time it did not return to him.
13 Og det bar so til, at den fyrste dagen i den fyrste månaden i det seks hundrad og fyrste året, då hadde vatnet torna burt av jordi. Og Noah tok taket av arki, og såg utyver, og sjå, marki var turr.
Noah was now 601 years old. By the first day of the first month [of the Jewish year], the water had completely drained away from the ground. Noah removed the covering on top of the ark, and he was surprised to see that the surface of the ground was drying.
14 Og den sju og tjugande dagen i den andre månaden var jordi heiltupp turr.
By the 27th day of the next month, the ground was completely dry.
15 Då tala Gud til Noah og sagde:
Then God said to Noah,
16 «Gakk ut or arki, du og kona di og sønerne dine og konorne åt sønerne dine med deg!
“Leave the boat, along with your wife and your sons and their wives.
17 Og alle dei dyr som er hjå deg, alt kjøt, både fuglarne og feet og alt kreket som krelar på jordi, skal du hava med deg ut, og dei skal yrja på jordi, og alast og aukast utyver jordi.»
Bring out with you all the birds, the animals, and all the creatures that scurry across the ground, in order that they can spread all over the earth and become very numerous.”
18 So gjekk Noah ut, og sønerne hans og kona hans og konorne åt sønerne hans med honom.
So Noah left the boat, along with his wife and his sons and their wives.
19 Og alle dyri og alt kreket og alle fuglarne, alt som røyver seg på jordi, gjekk ut or arki, kvart etter sitt slag.
And every kind of creature, including all those that scurry across the ground, all the birds, every creature that moves on the earth, left the boat. They left the boat in groups of their own species.
20 Og Noah bygde Herren eit altar, og tok utav alt det reine feet og utav alle dei reine fuglarne, og ofra brennoffer på altaret.
Then Noah built a (stone altar/place for offering sacrifices) to Yahweh. Then he took some of the animals that Yahweh had said were acceptable as sacrifices and killed them. Then he burned them whole on the altar.
21 Og Herren kjende den gode gimen, og Herren sagde i sitt hjarta: «Eg vil aldri meir forbanna jordi for menneskja skuld; for mannehjarta emnar berre på vondt, alt ifrå ungdomen. Og eg vil aldri meir drepa alt liv, so som eg no gjorde.
When Yahweh smelled the pleasant odor, he was pleased with the sacrifice. Then he said to himself, “I will never again devastate everything on the earth because of the sinful things people do. Even though everything that people think is evil from the time they are young, I will not destroy all the living creatures again, as I did this time.
22 Heretter skal sånad og skurd, og kulde og hite, og sumar og vinter, og dag og natt aldri trjota, so lenge som jordi stend.»
As long as the earth exists, each year there will be seasons for planting seeds and seasons for harvesting crops. Each year there will be times when it is cold and times when it is hot, summer and winter (OR, rainy season and dry season). Each day there will be daytime and nighttime.”
A Dove is Sent Forth from the Ark
