1 Mosebok 21
1 Og Herren såg til Sara, som han hadde sagt, og Herren gjorde for Sara det som han hadde lova.
And Yhwh visited Sarah as he had said, And Yhwh did unto Sarah as he had spoken.
2 Og Sara vart med barn, og fekk ein son med Abraham på hans gamle dagar, den tid som Gud hadde nemnt.
For Sarah conceived, and bare Abraham a son in his old age, at the set time of which God had spoken to him.
3 Og Abraham kalla son sin, den som Sara hadde fenge, Isak.
And Abraham called the name of his son that was born unto him, whom Sarah bare to him, Isaac.
4 Og Abraham umskar Isak, son sin, då han var åtte dagar gamall, som Gud hadde sagt honom fyre.
And Abraham circumcised his son Isaac being eight days old, as God had commanded him.
5 Abraham var hundrad år gamall, då Isak, son hans, kom til verdi.
And Abraham was an hundred years old, when his son Isaac was born unto him.
6 Og Sara sagde: «Gud hev laga det, so eg lyt læ; og alle som høyrer det, kjem til å læ åt meg.
And Sarah said, God hath made me to laugh, so that all that hear will laugh with me.
7 Kven skulde vel tenkt seg og sagt det med Abraham, at Sara skulde leggja eit barn til brjostet?» sagde ho, «og no på hans gamle dagar hev eg fenge ein son!»
And she said, Who would have said unto Abraham, that Sarah should have given children suck? for I have born him a son in his old age.
8 Og sveinen voks upp, og ho vande honom av, og Abraham gjorde eit stort gjestebod den dagen Isak vart avvand.
And the child grew, and was weaned: and Abraham made a great feast the same day that Isaac was weaned.
9 Og Sara såg at son åt Hagar frå Egyptarland, han som ho hadde fenge med Abraham, ståka og log.
And Sarah saw the son of Hagar the Egyptian, which she had born unto Abraham, mocking.
10 Då sagde ho med Abraham: «Du skal jaga den terna der og son hennar! For ikkje skal son åt denne terna erva i hop med min son, med Isak.»
Wherefore she said unto Abraham, Cast out this bondwoman and her son: for the son of this bondwoman shall not be heir with my son, even with Isaac.
11 Dei ordi gjorde Abraham hjarteleg ilt for sonen skuld.
And the thing was very grievous in Abraham’s sight because of his son.
12 Men Gud sagde til Abraham: «Du skal ikkje hava hugilt for sveinen skuld eller terna skuld! Lyd du Sara i alt ho segjer til deg. For etter Isak skal ætti di heita.
And God said unto Abraham, Let it not be grievous in thy sight because of the lad, and because of thy bondwoman; in all that Sarah hath said unto thee, hearken unto her voice; for in Isaac shall thy seed be called.
13 Og sonen åt terna vil eg og gjera til eit heilt folk, etter di han er ditt barn.»
And also of the son of the bondwoman will I make a nation, because he is thy seed.
14 Morgonen etter reis Abraham tidleg upp, og tok fram brød og ei hit med vatn; det gav han Hagar, og lagde det på herdarne hennar; og han let henne få sveinen, og bad henne fara. So gjekk ho sin veg, og vingla umkring i Be’erseba-heidi.
And Abraham rose up early in the morning, and took bread, and a bottle of water, and gave it unto Hagar, putting it on her shoulder, and the child, and sent her away: and she departed, and wandered in the wilderness of Beer–sheba.
15 Og vatnet traut i hiti. Då lagde ho sveinen ned under ein runne,
And the water was spent in the bottle, and she cast the child under one of the shrubs.
16 og sjølv gjekk ho eit stykke burt, som eit bogeskot på lag, og sette seg der. «Eg vil ikkje sjå på at sveinen døyr, » tenkte ho; difor sette ho seg eit stykke ifrå, og ho brast i og gret.
And she went, and sat her down over against him a good way off, as it were a bowshot: for she said, Let me not see the death of the child. And she sat over against him, and lift up her voice, and wept.
17 Men Gud høyrde sveinen øya seg, og Guds engel ropa frå himmelen til Hagar og sagde til henne: «Kva vantar deg, Hagar? Du tarv ikkje ottast! For Gud høyrde sveinen øya seg der han er.
And God heard the voice of the lad; and the angel of God called to Hagar out of heaven, and said unto her, What aileth thee, Hagar? fear not; for God hath heard the voice of the lad where he is.
18 Reis deg, lyft sveinen upp, og haldt honom fast i handi; eg vil gjera honom til eit stort folk.»
Arise, lift up the lad, and hold him in thine hand; for I will make him a great nation.
19 Og Gud opna augo hennar, so ho såg ein brunn; so gjekk ho dit, og fyllte hiti med vatn, og gav sveinen drikka.
And God opened her eyes, and she saw a well of water; and she went, and filled the bottle with water, and gave the lad drink.
20 Og Gud var med sveinen, og han voks upp, og budde i øydemarki, og då han tok til å mannast, vart han bogeskyttar.
And God was with the lad; and he grew, and dwelt in the wilderness, and became an archer.
21 Han slo seg ned i Paranheidi, og mor hans fann ei kona åt honom frå Egyptarland.
And he dwelt in the wilderness of Paran: and his mother took him a wife out of the land of Egypt.
22 I same tidi hende det at Abimelek og Pikol, som var hovding yver heren hans, kom og sagde med Abraham: «Gud er med deg i alt det du gjer.
And it came to pass at that time, that Abimelech and Phichol the chief captain of his army spake unto Abraham, saying, God is with thee in all that thou doest:
23 So sver meg no her ved Gud, at du ikkje vil fara med svik mot meg eller mot borni og barneborni mine: liksom eg hev gjort vel imot deg, so skal du gjera vel imot meg og mot det landet du hev fenge tilhald i.»
Now therefore swear unto me here by God that thou wilt not deal falsely with me, nor with my son, nor with my son’s son: but according to the kindness that I have done unto thee, thou shalt do unto me, and to the land wherein thou hast sojourned.
24 Og Abraham sagde: «Ja, det skal eg sverja på!»
And Abraham said, I will swear.
25 Og Abraham kjærde seg for Abimelek yver den brunnen som drengjerne hans Abimelek hadde rana til seg.
And Abraham reproved Abimelech because of a well of water, which Abimelech’s servants had violently taken away.
26 Då sagde Abimelek: «Eg veit ikkje kven som hev gjort dette. Ikkje hev du sagt meg det, og ikkje hev eg høyrt det heller fyrr no i dag.»
And Abimelech said, I wot not who hath done this thing: neither didst thou tell me, neither yet heard I of it, but to day.
27 So tok Abraham både sauer og naut og gav Abimelek, og dei gjorde ei semja seg imillom.
And Abraham took sheep and oxen, and gave them unto Abimelech; and both of them made a covenant.
28 Og Abraham sette sju gimberlamb av fenaden for seg sjølve.
And Abraham set seven ewe lambs of the flock by themselves.
29 Då sagde Abimelek med Abraham: «Kva tyder det at du hev sett desse sju lambi for seg sjølve?»
And Abimelech said unto Abraham, What mean these seven ewe lambs which thou hast set by themselves?
30 «Desse sju lambi skal du hava av meg, » svara han; «det skal vera til vitnemål for meg, at eg hev grave denne brunnen.»
And he said, For these seven ewe lambs shalt thou take of my hand, that they may be a witness unto me, that I have digged this well.
31 Difor kalla dei den staden Be’erseba. For der gjorde dei båe eiden.
Wherefore he called that place Beer–sheba; because there they sware both of them.
32 So gjorde dei då ei semja i Be’erseba. Og Abimelek og Pikol, hovdingen yver heren hans, tok ut og for heim att til Filistarlandet.
Thus they made a covenant at Beer–sheba: then Abimelech rose up, and Phichol the chief captain of his army, and they returned into the land of the Philistines.
33 Og Abraham sette ei tamariska i Be’erseba, og der kalla han på Herren, ævordoms Gud.
And Abraham planted a grove in Beer–sheba, and called there on the name of Yhwh, the everlasting God.
34 Og Abraham heldt lenge til i Filistarlandet.
And Abraham sojourned in the Philistines’ land many days.
