Galaterne 2
1 Fjortan år etter drog eg upp til Jerusalem att med Barnabas og tok Titus og med.
Then, fourteen years after, I went up again to Jerusalem with Barnabas; taking Titus with me also.
2 Men eg gjekk upp ei openberring. Og eg lagde fram for deim, serleg for deim som galdt mest, det evangeliet som eg forkynner for heidningarne, um eg vel laupte eller hadde laupe til fåfengs.
And I went up by revelation; and communicated to them the gospel which I proclaimed to the Gentiles; but privately to them who were of reputation; lest, perhaps, I should run, or had run in vain.
3 Men ikkje Titus jamvel, som var med meg, vart nøydd til å lata seg umskjera, enda han var grækar -
However, neither Titus, who was with me, though a Greek, was compelled to be circumcised,
4 og det for dei falske brørne skuld, som hadde snikt seg inn og var komne dit til å lura på den fridomen som me hev i Kristus Jesus, so dei kunde få oss under trældom.
even on account of the false brethren secretly introduced; (who came in privily to spy out our liberty, which we have by Jesus Christ, that they might bring us into bondage; )
5 Men for dei veik me ikkje ein augneblink i nokor etterlæta, for at sanningi i evangeliet skulde standa fast hjå dykk.
nor did we give place to them by submission, not even for an hour, that the truth of the gospel might remain with you.
6 Men dei som galdt for å vera noko - kor store dei var, kjem ikkje meg ved; Gud gjer ikkje skil på folk - dei som galdt mest, lagde ikkje på meg noko meir,
Besides, from them who were of reputation, I received nothing; (whatever they were formerly, is no matter to me: God respects not a man's appearance. For they who were of reputation, communicated nothing to me.)
7 men tvert imot, då dei såg at evangeliet for dei u-umskorne var yverlate til meg, liksom for dei umskorne til Peter
But, on the contrary, perceiving that I was intrusted with the gospel of the uncircumcision, just as Peter was with that of the circumcision;
8 - for han som gav Peter kraft til aposteltenesta millom dei umskorne, han gav og meg kraft til det millom heidningarne -
(for he who wrought effectually in Peter for the apostleship of the circumcision, also wrought effectually in me for the Gentiles):
9 og då dei lærde å kjenna den nåde som var meg gjeven, so gav Jakob og Kefas og Johannes, som galdt for å vera hovudstolpar, meg og Barnabas si høgre hand til samfund, at me skulde ganga til heidningarne, men dei til dei umskorne,
even James, and Cephas, and John, who seemed to be pillars, having perceived the favor granted to me, gave to me and Barnabas the right hands of fellowship; that we, indeed, should go to the Gentiles, and they to the circumcision;
10 berre at me skulde hugsa på dei fatige, og det hev eg lagt vinn på å gjera.
requesting only, that we would remember the poor, which very thing I had also been diligent to do.
11 Men då Kefas kom til Antiokia, sagde eg honom imot beint upp i opne augo, av di det var klaga på honom.
Moreover, when Peter came to Antioch, I opposed him to his face, because he was to be blamed.
12 For fyrr det kom nokre frå Jakob, åt han i lag med heidningarne; men då dei kom, heldt han seg undan og skilde seg ifrå, av di han var rædd for dei umskorne.
For, before certain persons came from James, he did eat with the Gentiles; but when they were come, he withdrew, and separated himself, being afraid of them of the circumcision.
13 Og med honom hykla dei andre jødarne og, so jamvel Barnabas vart dregen med inn i hyklingi deira.
And the other Jews also dissembled with them, insomuch that even Barnabas was carried away with their dissimulation.
14 Men då eg såg at dei ikkje gjekk beint fram etter sanningi i evangeliet, då sagde eg til Kefas so alle høyrde på: «Når du som er jøde, liver som heidning og ikkje som jøde, kvi nøydar du so heidningarne til å liva som jødar?»
But when I saw that they did not walk uprightly, according to the truth of the gospel, I said to Peter, before them all--If you, being a Jew, live after the manner of the Gentiles, and not after the manner of the Jews, why do you compel the Gentiles to Judaize?
15 Me er fødde jødar og ikkje syndarar, fødde heidningar.
We, who are Jews by nature, and not sinners of the Gentiles,
16 Men då me skyna at eit menneskje ikkje vert rettferdiggjort ved lovgjerningar, men ved tru på Kristus Jesus, so trudde me og på Kristus Jesus, so me kunde verta rettferdiggjorde av tru på Kristus og ikkje av lovgjerningar; for ved lovgjerningar vert inkje kjøt rettferdiggjort.
knowing that man is not justified by works of law, but only through the faith of Jesus Christ; even we have believed in Jesus Christ, that we may be justified by the faith of Christ, and not by works of law; for by works of law no flesh shall be justified.
17 Men dersom me, då me freista å verta rettferdiggjorde i Kristus, ogso sjølve vart funne som syndarar - skulde so Kristus vera ein tenar for synd? Nei, langt ifrå!
But if seeking to be justified by Christ, even we ourselves are found sinners, is Christ, then, the minister of sin? By no means.
18 For dersom eg byggjer upp att det same som eg reiv ned, so syner eg meg sjølv som ein lovbrjotar.
For if I build again those things which I destroyed, I constitute myself a transgressor.
19 For eg er ved lovi daud for lovi, so eg kann liva for Gud.
Besides, I, through law, have died to law, that I might live to God.
20 Eg er krossfest med Kristus, eg liver ikkje sjølv meir, men Kristus liver i meg, og det livet eg no liver i kjøtet, det liver eg i trui på Guds son, som elska meg og gav seg sjølv for meg.
I am crucified together with Christ. Nevertheless, I live; yet not longer I, but Christ lives in me: for the life which I now live in the flesh, I live by the faith which is of the Son of God, who loved me, and gave himself for me.
21 Eg mismæter ikkje Guds nåde; for dersom rettferd er å vinna ved lovi, so døydde Kristus utan grunn.
I do not set aside the favor of God. For if righteousness is through law, then certainly Christ has died in vain.
