Esekiel 37
1 Herrens hand kom yver meg, og han førde meg i Herrens ande og sette meg ned midt i dalen, som no var full av bein.
Angraeng ih ban ka nuiah oh, Angraeng ih Muithla mah ang zaeh moe, ahuh koimong ah kaom azawn salakah ang suek.
2 Og han let meg ganga framum deim rundt ikring, og sjå, det var ei ovmengd av deim utyver dalen, og sjå, dei var ovleg turre.
Anih mah to ahuhnawk salakah kai ang caehsak, khenah, azawn ah kaom paroeai pop ahuhnawk to ka hnuk; ahuhnawk loe paroeai roem o.
3 Og han sagde med meg: «Menneskjeson! Skal tru dei vil livna upp att, desse beini?» Og eg sagde: «Herre, Herre, du veit det.»
Anih mah, Kami capa, hae ahuhnawk loe hing o thai tih maw? tiah ang naa. Kai mah, Aw Angraeng Sithaw, nangmah na panoek, tiah ka naa.
4 Og han sagde med meg: «Spå yver desse beini! Og seg med deim: De turre bein, høyr Herrens ord!
To pacoengah kai khaeah, Hae ahuhnawk khaeah, Aw karoem ahuhnawk, Angraeng ih lok hae tahngai oh! tiah thui ah, tiah ang naa.
5 So segjer Herren, Herren, med desse beini: Sjå, eg let ånd koma i dykk, og de skal livna upp att.
Angraeng mah hae ih ahuhnawk khaeah, Khenah, nangcae thungah takhi kang kunsak han, to naah na hing o tih:
6 Og eg vil setja senar på dykk og lata det koma kjøt på dykk og draga hud yver utanpå dykk og gjeva ånd i dykk, og de skal livna upp att. Og de skal sanna at eg er Herren.»
Kai mah thaquinawk hoiah kang yaw o moe, angan to kang tacawtsak han, ahin hoiah kang khuk moe, na thungah takhi to ka suek han; to naah na hing tih; to naah Kai loe Angraeng ni, tiah na panoek o tih, tiah thuih, tiah thui ah, tiah ang naa.
7 Og eg spådde so som eg var fyresagd. Då vart det ei skråving medan eg spådde, og sjå, det tok til å braka, og beini drog seg imot kvarandre, bein til bein.
Thuih han ang paek ih lok baktih toengah lok to ka thuih: lok ka thuih naah, khenah, atuen to oh moe, anghuenh, ahuhnawk loe maeto pacoeng maeto nawnto amcong o.
8 Og eg såg, og sjå, det kom senar og kjøt på deim, og det drog seg hud utanpå deim. Men ånd var det ikkje i deim.
Ka khet naah, thaqui hoi angan to tacawt, ahuh loe ahin mah khuk khoep; toe ahuhnawk thungah takhi om ai.
9 Og han sagde med meg: «Spå til anden! Spå, menneskjeson, og seg med anden: So segjer Herren, Herren: Kom, du ande, frå dei fire vindar og anda på desse drepne menner, so dei kann livna upp att!»
Anih mah kai khaeah, Takhi khaeah lokthui ah, kami capa, takhi khaeah, Aw takhi, ahmuen palito hoiah angzo ah loe nihcae hing o thai hanah, hae hum ih kaminawk nuiah song ah, tiah Angraeng Sithaw mah thuih, tiah thui paeh, tiah ang naa.
10 Og eg spådde so som han sette meg til. Og anden kom i deim, og dei livna, og dei stod på føterne sine, ein ovleg, ovleg stor her.
Anih mah ang thuih ih lok baktih toengah lok to ka thuih, to naah nihcae thungah takhi to akun, nihcae loe hing o, khok hoiah angdoet o moe, pop parai misatuh kami ah angcoeng o.
11 Og han sagde med meg: «Menneskjeson! Desse beini, dei er heile Israels-lyden. Sjå, dei segjer: «Turre er våre bein; vår von vart um inkje, det er ute med oss.»
To pacoengah anih mah kai khaeah, Kami capa, hae ahuhnawk loe Israel imthung takoh ah ni oh o: khenah, nihcae mah, kaicae ih ahuh loe roem boeh, ka oep o haih doeh anghmat boeh pongah, kang hmaat kang taa o boeh, tiah thuih o.
12 Spå difor og seg med deim: So segjer Herren, Herren: Sjå, eg opnar graverne dykkar og let dykk, lyden min, risa upp or graverne dykkar, og eg vil føra dykk til Israels land.
To pongah lok to thui ah, nihcae khaeah, Angraeng Sithaw mah, Khenah, Aw kai ih kaminawk, nangcae ih taprong to kang paongh pae han, nangmacae ih taprong thung hoiah kang tacawt o sak moe, Israel prae thungah kang hoih o han,
13 Og de skal sanna at eg er Herren når eg opnar graverne dykkar og let dykk, folket mitt, risa upp or graverne dykkar.
Aw kai ih kaminawk, nangcae ih taprong to ka paongh moe, nangmacae ih taprong thung hoiah kang tacawt o sak naah, Kai loe Angraeng ni, tito na panoek o tih, tiah thuih, tiah thuih paeh, tiah ang naa.
14 Og eg vil senda min ande i dykk, og de skal livna upp att, og eg vil lata dykk få bu i landet dykkar. Og de skal sanna at eg er Herren; eg hev tala og vil setja det i verk, segjer Herren.»
Na hing o hanah, nangcae thungah Kai mah ih Muithla to ka suek moe, nangmacae prae thungah kang oh o sak han; to naah kai Angraeng loe thuih ih lok baktiah sak, tito na panoek o tih, tiah Angraeng mah thuih.
15 Herrens ord kom til meg; han sagde:
Angraeng ih lok kai khaeah angzoh let,
16 Og du, Menneskjeson! Tak deg ein trestav og skriv på honom: «For Juda og dei Israels-born som er med honom.» Og tak deg ein annan stav og skriv på honom: «For Josef, ein stav for Efraim og all Israels-lyden som er med honom!»
kami capa, cunghet maeto to la ah loe a nuiah Judah hoi Israel ampuinawk han ih, tiah ca tarik ah, tiah ang naa. To pacoengah cunghet kalah maeto la let ah loe, a nuiah Joseph hoi Israel ampuinawk hanah, Ephraim ih cunghet, tiah tarik ah, tiah ang naa let bae.
17 Legg deim so i hop, ein attåt hin, so du fær deim til ein stav, og dei vert til eitt i handi di.
To cunghet hnetto to pacong naah, na ban ah cunghet maeto ah angcoeng tih.
18 Og når landsmennerne dine segjer til deg: «Vil du ikkje lata oss få vita kva du meiner med dette?»
Na caeng kaminawk mah, Hae hmuenawk loe tih thuih koehhaih ih maw, tito nang thuih mak ai maw? tiah na naa o nahaeloe,
19 tala då til deim: «So segjer Herren, Herren: Sjå, eg tek Josefs stav, som er i Efraims hand, og Israels ætter som er med honom, og eg legg deim attåt Judas stav og gjer deim til ein stav, so dei vert til eitt i handi mi.»
nihcae khaeah, Angraeng Sithaw mah, Khenah, Ephraim ban ih, Joseph ih cunghet hoi anih ih ampui Israel kaminawk to ka lak han, Judah ih cunghet hoi nawnto ka suek moe, cunghet maeto ah ka sak han, to naah nihnik loe ka ban ah maeto ah ni om hoi tih boeh, tiah thuih, tiah thuih paeh, tiah ang naa.
20 Og stavarne som du skriv på, skal du halda i handi di framfor augo på deim.
Ca na tarik ih cunghet to nihcae hmaa ah sin ah loe,
21 Og du skal tala til deim: «So segjer Herren, Herren: Sjå, eg tek Israels-borni burt frå dei folki som dei for til, og eg vil samla deim frå alle stader og føra deim inn i landet sitt.
nihcae khaeah, Angraeng Sithaw mah, Khenah, Sithaw panoek ai, loklam amkhraeng haih kaminawk ih ban thung hoiah Israel caanawk to ka lak han, nihcae to ahmuen kruek hoiah ka tacuu moe, angmacae prae ah ka hoih let han.
22 Og eg vil gjera deim til eitt folk i landet, på Israelsfjelli, og ein konge skal vera konge yver deim alle, og dei skal aldri meir vera tvo folk, og aldri meir vera sundbytte i tvo rike.
Israel prae thung ih maenawk nuiah acaeng maeto ah ka sak han; siangpahrang maeto mah nihcae to uk boih tih; nihcae loe prae hnetto ah om o mak ai boeh, natuek naah doeh prae hnetto ah ampraek o mak ai boeh:
23 Og dei skal aldri meir sulka seg med dei ufysne avgudarne sine og med styggjorne sine eller med nokor av alle misgjerningarne sine. Og eg vil fri deim ut frå alle sine bustader, der dei hev synda, og eg vil reinsa deim, og dei skal vera mitt folk, og eg vil vera deira Gud.
a bok o ih krangnawk, panuet thok hmuennawk, a sakpazae o ih hmuennawk hoiah amhnong o mak ai boeh; nihcae to a zae o haih ahmuen boih hoiah ka pahlong moe, ka ciimsak han; to naah nihcae loe kai ih kami ah om o ueloe, kai doeh nihcae ih Sithaw ah ka oh han boeh, tiah thuih.
24 Og min tenar David skal vera konge yver deim, og ein hyrding skal vera åt deim alle. Og i mine lover skal dei ferdast, og mine bod skal dei halda og gjera etter deim.
Ka tamna David loe nihcae ukkung siangpahrang ah om tih; nihcae mah tuu toep kami maeto ni tawn o tih; ka lokcaekhaih to pazui o tih, ka paek ih kaaloknawk to pakuem o ueloe, sah o tih boeh.
25 Og dei skal bu i det landet som eg gav min tenar Jakob, der som federne dykkar budde. Dei skal bu i det, dei sjølve og borni deira og barneborni deira, æveleg, og David, min tenar, skal vera deira fyrste, æveleg.
Ka tamna Jakob khaeah ka paek ih, nam panawk ohhaih prae ah na om o tih; angmacae hoi a caanawk, a caanawk ih caa patoeng doeh, to ahmuen ah dungzan khoek to om o tih; ka tamna David loe nihcae dungzan ukkung ah om tih.
26 Og eg vil gjera ei fredspakt med deim, ei ævepakt med deim skal det vera. Og eg vil busetja deim og lata deim aukast og setja min heilagdom midt ibland deim æveleg.
Nihcae hoi angdaeh lokmaihaih to ka sak han; to lokmaihaih loe dungzan lokmaihaih ah om tih; ahmuen to nihcae han ka paek moe, kang pungsak han, ka hmuenciim to nihcae salakah zungzan khoek to ka suek han.
27 Og min bustad skal vera yver deim, og eg skal vera deira Gud, og dei skal vera mitt folk.
Kaimah ih kahni im doeh nihcae hoi nawnto om tih; ue, Kai loe nihcae ih Sithaw ah ka oh han, nihcae doeh Kai ih kami ah om o tih.
28 Og folki skal sanna at eg er Herren som helgar Israel, når min heilagdom vert verande millom deim æveleg.»
Nihcae salakah kai ih hmuenciim dungzan khoek to oh naah loe, Sithaw panoek ai kaminawk mah, Israel loe Kai, Angraeng mah ni ciimsak, tiah panoekhaih tawn o tih boeh, tiah thuih.
