Esekiel 36
1 Og du menneskjeson! Spå um Israelsfjelli! Og du skal segja: Det Israelsfjell, høyr Herrens ord!
Kami capa, Israel maenawk khaeah lokthui ah, hae tiah thui ah, Nangcae Israel ih maenawk, Angraeng ih lok hae tahngai oh,
2 So segjer Herren, Herren: For di fienden sagde: «Hå, hå!» yver dykk, og: «Dei ævelege haugar hev vorte vår eiga, »
Angraeng Sithaw mah, Na misanawk mah, “Ha, ha, canghnii ih hmuensangnawk loe kaicae han ni oh boeh, tiah a thuih o pongah;
3 difor spå og seg: So segjer Herren, Herren: Etter di, ja, etter di dei avøyder dykk og glefser etter dykk frå alle leider, so hine folki kann eigna dykk til seg, og etter di de er komne på folketunga og hev fenge eit låkt ord på dykk ibland folk,
lok to taphong ah, Angraeng Sithaw mah, Nangcae loe anghmat Sithaw panoek ai kaminawk ih qawk ah na oh o thai hanah, nihcae mah ang paro o moe, ahnuk ahma bang hoiah ang caak o, minawk mah kasae thui ih kami ah na oh o, tiah thuih:
4 difor, de Israelsfjell, høyr Herrens, Herrens ord! So segjer Herren, Herren, med fjelli og med haugarne, med gili og dalarne og med røysarne på dei aude tufterne og med øydebyarne som hev vorte til ran og spott for hine folki som er der ikring,
to pongah aw Israel maenawk, Angraeng Sithaw ih lok hae tahngai oh; Angraeng Sithaw mah, maenawk, maesomnawk, vapuinawk, tahawtnawk to pong sut ueloe, azawn taengah kaom Sithaw panoek ai kaminawk mah pahnui thui ih angqai krang vangpui ah om tih boeh, tiah thuih.
5 difor, so segjer Herren, Herren: Sanneleg, i min brennande harm hev eg tala mot hine folki og mot Edom, som hev etla seg landet mitt til eiga - med heile si hjartans gleda, med vanvyrdnad i si sjæl - so dei kunde driva ut deim som budde der og so rana det.
Angraeng Sithaw mah, Poek nawmhaih hoi kai ih prae lomh moe, uthaih palung hoi angmacae ih qawk baktiah kala, anghmat Sithaw panoek ai prae kaminawk hoi Edumea kaminawk boih khaeah hmai baktih amngaeh palungphuihaih hoiah misa suekhaih lok to ka taphong tangtang boeh, tiah thuih.
6 Difor, spå um Israels land og seg med fjelli og med haugarne, med gili og med dalarne: So segjer Herren, Herren: Sjå, i mitt åbry og i min harm hev eg tala, etter di de hev lote tolt skjemsla frå folki.
To pongah Israel prae kawng ah, maenawk, maesomnawk, vapuinawk, longhawhnawk khaeah, Angraeng Sithaw mah, Khenah, Sithaw panoek ai kaminawk ih pacaekthlaekhaih to na tongh o hmoek boeh pongah, paroeai palungphuihaih, uthaih hoiah lok ka thuih boeh, tiah thui paeh, tiah ang naa.
7 Difor, so segjer Herren, Herren: Eg rette handi mi i veret på det: Sanneleg, folki som bur kringum dykk, skal sjølv ljota bera si skjemsla!
To pongah Angraeng Sithaw mah, Nangcae taengah kaom Sithaw panoek ai kaminawk loe angmacae azathaih to zok o tih, tiah ban phokhaih hoiah lok ka kam boeh.
8 Men de, Israelsfjell, skal skjota dykkar greiner og bera dykkar frukt åt mitt folk Israel; for snart skal dei koma heim att.
Toe nangcae, Aw Israel maenawk, tanghang to na cawn o ueloe, kai ih Israel kaminawk hanah athaih na thai pae o tih, nihcae loe angzoh o tom boeh.
9 For sjå, eg vil finna dykk, eg vil snu meg åt dykk, og de skal verta dyrka og sådde.
Khenah, kai loe nangcae hanah ka oh, nangcae khaeah kam laem let moe, nangcae nuiah laikok atok pacoengah, aanmu to ka haeh han.
10 Og eg vil føra ei mengd med menneskje upp på dykk, all Israels-lyden, og byarne skal atter få folk, og øydestaderne verta bygde å nyo.
Nangcae nui hoi Israel imthung takohnawk boih nuiah kami ka pungsak han; vangpuinawk thungah kami om ueloe, kamro hmuennawk to sak let ah om tih.
11 Og eg vil gjera dykk rike på folk og fe, og dei skal aukast og verta rike på avkjøme. Og eg vil gjeva dykk folkerike bygder som fyrr i tidi, og eg vil gjera dykk endå meir godt enn i dykkar fyrste tider, og de skal sanna at eg er Herren.
Nangcae nuiah kami hoi moinawk ka pungsak han, nihcae loe pung o ueloe, caa sah o tih; nangcae loe na oh o haih ahmuen kangquem ah kang suek han, to naah nangcae loe hnukbang khosakhaih pongah khosak na hoih o kue tih; to naah Kai loe Angraeng ni, tiah na panoek o tih, tiah thuih.
12 Og eg vil lata menneskje, mitt folk Israel, ferdast på dykk, dei skal taka deg til eiga, og du skal vera deira odel. Og du skal aldri meir gjera deim barnlause.
Ue, nangcae nuiah kaimah ih kami, Israelnawk to kam kaehsak han; nihcae mah na la o ueloe, nihcae ih qawk ah na om o tih, nangcae loe nihcae ih caa anghmasak kami ah na om o mak ai boeh.
13 So segjer Herren, Herren: Etter di dei segjer um deg: «Ein mann-etar er du, og barnlaus hev du gjort dine folk, »
Angraeng Sithaw mah hae tiah thuih; kaminawk mah nang khaeah, nang, long loe kaminawk to na caak moe, a caanawk doeh nam rosak, tiah thuih o;
14 difor skal du aldri meir eta menneskje og aldri meir gjera folki dine barnlause, segjer Herren, Herren.
to pongah kami to na caa mak ai boeh, acaeng kaminawk doeh nam rosak mak ai boeh.
15 Og aldri meir let eg deg høyra skjemsla frå folki, og vanvyrdnad frå folkeslagi skal du aldri meir turva tola, og folki dine skal du aldri meir få til å snåva, segjer Herren, Herren.
Sithaw panoek ai kaminawk mah pahnui thuihaih om mak ai boeh, kaminawk mah kasae thuihaih doeh kang tongh sak mak ai ueloe, na prae kaminawk doeh amtim o sak mak ai boeh, tiah Angraeng Sithaw mah thuih.
16 Og Herrens ord kom til meg; han sagde:
Angraeng ih lok kai khaeah angzoh,
17 Menneskjeson! Israels-lyden budde i landet sitt, og dei sulka det med si åtferd og sine verk; som ureinskapen hjå kvinna når ho hev sine tider, so var deira åtferd for mi åsyn.
kami capa, Israel kaminawk angmacae prae thungah oh o naah, angmacae koeh baktiah sak o ih tuinuen hoi hmuennawk mah prae to amhnongsak boeh; nihcae ih tuinuen loe nongpata mah khrah kruek hnuk ih kaciim ai hmuen baktiah ni oh.
18 Då rende eg ut min harm yver deim for det blod som dei hadde rent ut yver landet, og for di dei hadde sulka det med dei ufysne avgudarne sine.
To pongah prae thungah athii to long o sak moe, krang sakhaih rang hoiah prae to panuet thok ah a sak o pongah, nihcae nuiah palungphuihaih ka kraih thuih boeh.
19 Og eg spreidde deim millom folki, og dei vart strådde i landi; etter deira åtferd og verk dømde eg dei.
Nihcae to Sithaw panoek ai kaminawk salakah kam hetsak moe, prae kruekah ka proengsak; a sak o ih tuinuen hoi hmuennawk baktih toengah, nihcae to lok ka caek.
20 Då dei kom til dei folki som dei for til, då vanhelga dei mitt heilage namn, med di det vart sagt um deim: «Dette er Herrens folk, men ut or landet hans laut dei fara.»
Sithaw panoek ai kaminawk salakah a caeh o naah, Hae kaminawk loe Sithaw ih kami ah oh o, nihcae loe angmacae prae thung hoiah tacawt o boeh, tiah kaminawk mah thuih o.
21 Då gjorde det meg ilt for mitt heilage namn som Israels-lyden hadde vanhelga millom dei folki som dei var komne til.
Toe Israel imthung takoh loe caehhaih ahmuen kruek, Sithaw panoek ai kaminawk salakah kai ahmin kasae a thuih o pongah, kaimah ih kaciim ahmin to ka tahmenh.
22 Seg difor med Israels-lyden: so segjer Herren, Herren: Ikkje for dykkar skuld, du Israels-lyd, gjer eg det, men for mitt heilage namn skuld, som de hev vanhelga millom dei folki som de er komne til.
To pongah Israel imthung takoh khaeah, Angraeng Sithaw mah, Aw Israel imthung takoh, hae hmuen hae nang hanah ka sah mak ai, na caeh o haih ahmuen kruek ih Sithaw panoek ai kaminawk salakah kasae na thuih o ih, kaciim ka hmin han ih ni ka sak.
23 Og eg vil helga mitt store namn som vart vanhelga millom folki med di de vanhelga det ibland deim. Og folki skal sanna at eg er Herren, segjer Herren, Herren, når eg helgar meg på dykk for augo deira.
Sithaw panoek ai kaminawk salakah kasae na thuih o ih kalen, Kaimah ih ahmin to kam tuengsak han; nangcae rang hoiah ka ciimhaih nihcae hmaa ah kam tuengsak naah, Sithaw panoek ai kaminawk mah Kai loe Angraeng ni, tito panoek o tih, tiah Angraeng Sithaw mah thuih.
24 Og eg vil henta dykk frå folki og sanka dykk ut or alle landi og flytja dykk til dykkar eige land.
Nangcae to Sithaw panoek ai kaminawk thung hoiah kang hoih o han, prae thung boih hoiah kang tacuu o moe, na prae thungah kang caeh o haih let han.
25 Og eg vil skvetta reint vatn på dykk, so de vert reine; frå all dykkar ureinska og frå alle dykkar ufysne avgudar vil eg reinsa dykk.
Nangcae nuiah kaciim tui to kang pathaek han, to naah loe na ciimcai o tih boeh; nam hnong o haih hoi krang na bok o haih thung hoiah kang pasaeh o han.
26 Og eg vil gjeva dykk eit nytt hjarta, og ei ny ånd vil eg gjeva inni dykk, og eg vil taka burt steinhjarta or dykkar kjøt og gjeva dykk eit kjøthjarta.
Kangtha palungthin to kang paek o moe, nangcae thungah kangtha pakhra to ka suek han; thlung baktih kamtaak palungthin to na ngan thung hoiah ka lak moe, angan kaom palungthin to kang paek han.
27 Og min ande vil eg gjeva inni dykk, og eg vil få dykk til å ferdast i mine bod og til å halda loverne mine og gjera etter deim.
Nangcae thungah kaimah ih Muithla to ka suek moe, ka paek ih loknawk to ka pazuisak han; to naah ka lokcaekhaih to na pakuem o ueloe, na sah o tih boeh.
28 Og de skal bu i det landet som eg gav federne dykkar. Og de skal vera mitt folk, og eg skal vera dykkar Gud.
Nam panawk khaeah ka paek ih prae thungah na om o tih; nangcae loe Kai ih kami ah na om o ueloe, Kai doeh nangcae ih Sithaw ah ka om tih.
29 Og eg vil fria dykk frå all dykkar ureinska. Og eg vil kalla på kornet og gjera det follrikt og ikkje senda svolt på dykk.
Ciimcai ai hmuennawk boih thung hoiah kang pahlong o han; cang to ka kawk moe, paroeai ka pungsak han, nangcae nuiah khokhahaih om mak ai boeh.
30 Og eg vil mangfalda frukti på trei og grøda på marki, so de ikkje lenger skal taka mot skjemsla frå folki for svolt.
Thingthai qumpo to ka pungsak moe, lawk ih aannawk doeh ka pungsak han, to naah khokhahaih pongah Sithaw panoek ai kaminawk salakah ahminsethaih na tawn o mak ai boeh.
31 Då skal de minnast dykkar vonde åtferd og dykkar verk, som ikkje var gode. Og de skal styggjast ved dykk sjølve for dykkar misgjerningar og styggjor.
To naah na sak ih tuinuen sethaih hoi kahoih ai hmuennawk to na panoek tih, na sak ih zaehaih hoi panuet thok hmuennawk pongah nangmah hoi nangmah to nam nuet tih boeh.
32 Ikkje for dykkar skuld gjer eg det, segjer Herren, Herren, det vere dykk kunnigt! De må blygjast og skjemmast av åtferdi dykkar, du Israels-lyd.
Hae hmuen hae nangcae hanah ka sah ai, tito panoek oh, Aw Israel imthung takoh, na sak o ih hmuennawk pongah azat oh loe, ahminsethaih hoiah om oh, tiah Angraeng Sithaw mah thuih.
33 So segjer Herren, Herren: Den dagen eg reinsar dykk frå alle dykkar misgjerningar, vil eg gjeva byarne folk, og husi som ligg i røysar, skal verta uppatt-bygde.
Angraeng Sithaw mah, Na zaehaihnawk boih ka pasaeh moe, kamro hmuennawk to ka sak let naah loe, vangpui thungah kang ohsak han.
34 Og øydeland skal verta dyrka, i staden for at det var ei audn for augo på kvar mann som gjekk framum.
A taengah caeh tathuk caeh tahang kaminawk mikhnuk ah kapong sut ahmuen to laikok atokhaih ahmuen ah om let tih boeh.
35 Då skal dei segja: «Dette land som var i øyde lagt, er vorte som Eden-hagen, og byarne som låg i røyser og var øydelagde og nedrivne, er no kringmura og hev sine ibuarar.»
Nihcae mah, Hae ih kapong sut ahmuen loe Eden takha baktiah oh boeh; angqai krangah kaom, kapong sut moe, amro vangpuinawk doeh sipae to thungh o moe, kaminawk khosak o boeh, tiah thui o tih.
36 Og dei skal sanna, dei folki som vert att rundt ikring dykk, at eg, Herren, hev bygt upp att det nedrivne, hev planta i det aude landet. Eg, Herren, hev tala, og eg set det i verk.
To naah nangcae taengah kaom Sithaw panoek ai kaminawk mah, Kai Angraeng mah ni, kamro ahmuennawk to sak let moe, kapong sut ahmuen ah laikok atok let, Kai Angraeng loe thuih ih lok baktiah sak, tito panoek o tih.
37 So segjer Herren, Herren: I dette og vil eg lata Israels born finna meg, so eg gjer det for deim: Eg let menneskje aukast som ein saueflokk.
Angraeng Sithaw mah, Hae hmuen sak hanah Israel imthung takoh mah na hni o tih; nihcae loe tuu baktiah ka pungsak han.
38 Som ein heilag saueflokk, som Jerusalems-sauer i høgtiderne, soleis skal dei aude byarne verta: fulle med manneflokkar. Og dei skal sanna at eg er Herren.
Canghnii ah Jerusalem loe poihsak naah boh han ih kaciim tuunawk hoiah koi mong baktih toengah, kamro vangpuinawk doeh kami hoiah koi o tih; to naah nihcae mah Kai loe Angraeng ni, tito panoek o tih, tiah thuih.
