Esekiel 28
1 Og Herrens ord kom til meg; han sagde:
Pǝrwǝrdigarning sɵzi manga kelip mundaⱪ deyildi: —
2 Menneskjeson! Seg med fyrsten i Tyrus: So segjer Herren, Herren: Av di at ditt hjarta ovmodar seg, og du segjer: «Eg er ein gud, i Guds høgsæte sit eg midt i havet, » og du er menneskje og ingen gud, endå du set ditt hjarta jamgodt med Guds hjarta
I insan oƣli, turning xaⱨzadisigǝ mundaⱪ degin: — Rǝb Pǝrwǝrdigar mundaⱪ dǝydu: — «Sening ɵzüngni qong tutup: «Mǝn bir ilaⱨturmǝn; Mǝn Hudaning tǝhtigǝ, yǝni dengiz-okyanlarning baƣrida olturimǝn», degǝnsǝn; (Biraⱪ sǝn insan, Huda ǝmǝssǝn!) Sǝn ɵz kɵnglüngni Hudaning kɵngli dǝp oylap ⱪalding.
3 - sjå, visare enn Daniel er du; ingen løyndom kann dei dylja for deg;
Mana, sǝn Daniyaldin danasǝn; Ⱨeqⱪandaⱪ sir sǝndin yoxurun ǝmǝs;
4 med din visdom og ditt vit hev du vunne deg rikdom og samla gull og sylv i dine skattkammer;
Danaliⱪing wǝ ǝⱪling bilǝn sǝn bayliⱪlarƣa igǝ boldung, Altun-kümüxni hǝziniliringgǝ toplap ⱪoydung;
5 med din store klokskap i handel hev du auka rikdomen din, og ditt hjarta ovmoda seg av din rikdom -
Tijarǝttǝ bolƣan zor danaliⱪing bilǝn bayliⱪliringni awuttung; Bayliⱪliring tüpǝylidin ɵzüngni qong tuttung: —
6 difor, so segjer Herren, Herren: Av di du sette ditt hjarta jamgodt med Guds hjarta,
Xunga Rǝb Pǝrwǝrdigar mundaⱪ dǝydu: — Sǝn ɵz kɵnglüngni Hudaning kɵngli dǝp oylap kǝtkǝnlikingdin,
7 sjå, difor let eg framande koma yver deg, valdsmennerne millom folki, og dei skal draga ut sverdi sine mot din høgprude visdom og vanhelga di pryd.
Əmdi mana, Mǝn yat adǝmlǝr, Yǝni ǝllǝrning dǝⱨxitini üstünggǝ epkelimǝn; Ular danaliⱪingning parlaⱪliⱪini yoⱪitixⱪa ⱪiliqlirini suƣurup, Xan-xǝripingni bulƣaydu;
8 I gravi skal dei støypa deg ned, og du skal døy ihelslegen manns daude midt uti havet.
Ular seni ⱨangƣa qüxüridu; Xuning bilǝn sǝn dengiz-okyanlarning ⱪoynida ɵltürülgǝnlǝrning ɵlümidǝ ɵlisǝn.
9 Skal tru du då vil segja: «Eg er ein gud, » beint uppi syni på din banemann, endå du er eit menneskje og ingen gud i handi på din dråpsmann?
Əmdi seni ɵltürgüqining aldida: «Mǝn Huda» — dǝmsǝn? Biraⱪ sǝn ɵzüngni sanjip ɵltüridiƣanning ⱪoli astida Tǝngri ǝmǝs, insan bolup qiⱪisǝn.
10 Som u-umskorne døyr, so skal du døy for framandmanns hand; for eg hev tala, segjer Herren, Herren.
Sǝn yat adǝmlǝrning ⱪolida hǝtnǝ ⱪilinmiƣanlarƣa layiⱪ bolƣan ɵlüm bilǝn ɵlisǝn; Qünki Mǝn xundaⱪ sɵz ⱪilƣan», — dǝydu Rǝb Pǝrwǝrdigar.
11 Og Herrens ord kom til meg; han sagde:
Pǝrwǝrdigarning sɵzi manga kelip mundaⱪ deyildi: —
12 Menneskjeson! Set i med ein syrgjesong yver Tyrus-kongen! Og du skal segja med honom; so segjer Herren, Herren: Du som var innsigle på den vel tilmåta bygnaden, full av visdom og fullkomen vænleik:
I insan oƣli, Turning padixaⱨi toƣruluⱪ awazingni kɵtürüp bu mǝrsiyǝni aƣzingƣa elip uningƣa mundaⱪ degin: — Rǝb Pǝrwǝrdigar mundaⱪ dǝydu: — «Sǝn, kamalǝtning jǝwⱨiri bolƣan, Danaliⱪⱪa tolƣan, güzǝlliktǝ kamalǝtkǝ yǝtkǝniding;
13 I Eden, Guds hage, var, yverstrådd med dyre steinar av alle slag: Karneol, topas og demant, krysolit, onyks og jaspis, safir, karfunkel, smaragd og gull. Arbeid i drive metall og utskurd prydde deg. Det var laga den dagen du vart skapt.
Sǝn Erǝm baƣqisi, yǝni Hudaning baƣqisida bolƣansǝn; Ⱨǝrbir ⱪimmǝtlik taxlar, yǝni ⱪizil yaⱪut, seriⱪ gɵⱨǝr wǝ almas, beril yaⱪut, aⱪ ⱨeⱪiⱪ, anartax, kɵk yaⱪut, zumrǝt wǝ kɵk ⱪaxtax sanga yɵgǝk bolƣan; Yaⱪut kɵzliring wǝ nǝⱪⱪaxliring altun iqigǝ yasalƣan; Sǝn yaritilƣan kününgdǝ ular tǝyyarlanƣanidi.
14 Du var ein veldug kerub som gav livd, og eg sette deg til å vera på Guds heilage fjell, millom logande steinar ferdast du.
Sǝn bolsang mǝsiⱨlǝngǝn muⱨapizǝtqi kerub idingsǝn, Qünki Mǝn seni xundaⱪ bekitkǝnidim; Sǝn Hudaning muⱪǝddǝs teƣida bolƣansǝn; Sǝn otluⱪ taxlar arisida yürǝtting;
15 Ulastande var du på dine vegar frå den dagen du vart skapt, til dess urettvisa fanst hjå deg.
Sǝn yaritilƣan kündin beri, sǝndǝ ⱪǝbiⱨlik pǝyda bolƣuqǝ, yolliringda mukǝmmǝl bolup kǝlgǝniding.
16 Den store handelen din valda at du vart full av urett og tok til å synda. Då vanhelga eg deg, so du laut burt frå Guds fjell, og eg tynte deg, du livd-gjevande kerub, so du ikkje lenger fekk vera millom dei logande steinar.
Ⱪilƣan sodiliringning kɵp bolƣanliⱪidin sǝn zorluⱪ-zumbuluⱪ bilǝn tolup, gunaⱨ sadir ⱪilƣan; Xunga Mǝn seni Hudaning teƣidin ⱨaram nǝrsǝ dǝp taxliwǝtkǝnmǝn; Mǝn seni, i muⱨapizǝtqi kerub, otluⱪ taxlar arisidin ⱨǝydǝp yoⱪatⱪanmǝn;
17 Ditt hjarta ovmoda seg av din vænleik, og du spillte din visdom for ditt glim. Til jordi kasta eg deg, framfor augo på kongar lagde eg deg, so dei kunde skoda deg.
Sening kɵnglüng güzǝlliking bilǝn tǝkǝbburlixip kǝtti; Parlaⱪliⱪing tüpǝylidin sǝn danaliⱪingni bulƣiƣansǝn; Mǝn seni yǝrgǝ taxliwǝttim; Padixaⱨlar seni kɵrüp yetixi üqün Mǝn seni ular aldida yatⱪuzdum.
18 Med dine mange misgjerningar, med din urettferdige handel vanhelga du heilagdomarne dine. So let eg eld loga midt utor deg, han skal øyda deg, og eg gjer deg til oska på jordi framfor augo på alle som ser deg.
Sening ⱪǝbiⱨlikliringning kɵplüki tüpǝylidin, Ⱪilƣan sodangning adilsizliⱪi tüpǝylidin, Ɵz muⱪǝddǝs jayliringni bulƣiƣansǝn; Mǝn ɵzüngdin bir otni qiⱪardim, U seni kɵydürüp yǝwǝtti; Xuning bilǝn sanga ⱪarap turƣanlarning ⱨǝmmisining kɵz aldida, Mǝn seni yǝrdǝ ⱪalƣan küllǝrgǝ aylanduruwǝttim.
19 Alle som kjende deg millom folkeslagi, er forfærde yver deg; ei skræma er du vorten, og du er ikkje til - i all æva.
Seni tonuƣanlarning ⱨǝmmisi sanga ⱪarap sarasimidǝ ⱪalidu; Sǝn ɵzüng bir wǝⱨxǝt bolup ⱪalding, ǝmdi ⱪaytidin bolmaysǝn».
20 Og Herrens ord kom til meg; han sagde:
Pǝrwǝrdigarning sɵzi manga kelip mundaⱪ deyildi: —
21 Menneskjeson! Vend di åsyn mot Sidon og spå imot det!
I insan oƣli, yüzüngni Zidonƣa ⱪaritip uni ǝyiblǝp bexarǝt berip mundaⱪ degin: —
22 Og du skal segja: So segjer Herren, Herren: Sjå, eg finna deg, Sidon, og eg vil syna meg herleg i deg. Og dei skal sanna at eg er Herren, når eg held dom yver det og helgar meg på det.
Rǝb Pǝrwǝrdigar mundaⱪ dǝydu: — «Mana, Mǝn sanga ⱪarxi, i Zidon; Ɵzüm arangda uluƣlinimǝn; Mǝn uning üstigǝ ⱨɵküm qiⱪirip jazaliƣinimda, Ɵzümni uningda pak-muⱪǝddǝs ikǝnlimni kɵrsǝtkinimdǝ, Ular Mening Pǝrwǝrdigar ikǝnlikimni tonup yetidu.
23 Og eg vil senda inn i det sott og blod på gatorne. Og iheldslegne skal falla midt i det for sverd som kjem yver deim rundt ikring, og dei skal sanna at eg er Herren.
Mǝn ularƣa wabani ǝwitip, rǝstǝ-koqilirida ⱪan aⱪⱪuzimǝn; Uningƣa ⱪarxi qiⱪⱪan ⱪiliqning ⱨǝr ǝtrapida bolƣanliⱪidin otturisida ɵltürülgǝnlǝr yiⱪilidu; Xuning bilǝn ular Mening Pǝrwǝrdigar ikǝnlikimni tonup yetidu;
24 Og det skal aldri meir vera for Israels-lyden ein stingande klunger eller svidande tistel av alle deira grannar som svivyrder deim. Og dei skal sanna at eg er Herren, Herren.
Ular yǝnǝ Israil jǝmǝtini kɵzgǝ ilmiƣan ǝtrapidikilǝr arisida, Israil üqün adǝmni sanjiƣuqi jiƣan yaki dǝrd-ǝlǝmlik tikǝn bolmaydu; Xuning bilǝn ular Mening Rǝb Pǝrwǝrdigar ikǝnlikimni tonup yetidu».
25 So segjer Herren, Herren: Når eg samlar Israels-lyden ifrå folki der som dei er spreidde, då vil eg helga meg på deim framfor augo på folkeslag, og dei skal bu i sitt land som eg gav min tenar Jakob.
Rǝb Pǝrwǝrdigar mundaⱪ dǝydu: «Mǝn ular tarⱪitilƣan ǝllǝr arisidin Israil jǝmǝtini ⱪaytidin yiƣⱪinimda, ularda ǝllǝrning kɵz aldida Ɵzümning pak-muⱪǝddǝs ikǝnlikimni kɵrsǝtkinimdǝ, ǝmdi ular Mǝn Ɵz ⱪulum bolƣan Yaⱪupⱪa tǝⱪdim ⱪilƣan, ɵzining zeminida olturidu;
26 Og dei skal bu der i trygd og byggja hus og planta vinhagar, ja, dei skal bu i trygd, medan eg held dom yver alle deira grannar som vanvyrde deim. Og dei skal sanna at eg, Herren, er deira Gud.
ular uningda tinq-amanliⱪ iqidǝ yaxap, ɵylǝrni selip üzümzarlarni tikidu; Mǝn ularni kɵzgǝ ilmaydiƣan ǝtrapidikilǝrning ⱨǝmmisining üstigǝ ⱨɵküm qiⱪirip jazaliƣinimda, ular tinq-amanliⱪ iqidǝ turidu; xuning bilǝn ular Mening Pǝrwǝrdigar, ularning Hudasi ikǝnlikimni bilip yetidu».
