2 Mosebok 32
1 Då folket såg at Moses drygde med å koma ned av fjellet, so flokka dei seg um Aron, og sagde med han: «Kom, gjer oss ein gud som kann ganga framfyre oss! For me veit ikkje kvar det hev vorte av denne Moses, som fylgde oss ut or Egyptarland.»
Then the people, seeing that Moses made a delay in descending from the mountain, gathered together against Aaron, and said: “Rise up, make us gods, who may go before us. But as for this man Moses, who led us away from the land of Egypt, we do not know what has befallen him.”
2 Då sagde Aron til deim: «Tak gullringarne som konorne og sønerne og døtterne dykkar hev i øyro, og kom til meg med deim!»
And Aaron said to them, “Take the golden earrings from the ears of your wives, and your sons and daughters, and bring them to me.”
3 Då reiv alt folket gullringarne or øyro sine, og kom til Aron med deim.
And the people did what he had commanded, carrying the earrings to Aaron.
4 Og Aron tok imot gullet, og støypte det um, og laga det med beitelen, so det vart som ein kalv. Då ropa dei: «Dette er guden din, Israel, han som fylgde deg ut or Egyptarland!»
And when he had received them, he formed these by the work of a casting furnace, and he made from these a molten calf. And they said: “These are your gods, O Israel, who led you away from the land of Egypt.”
5 Då Aron såg det, bygde han eit altar for honom, og ropa ut: «I morgon er det høgtid for Herren!»
And when Aaron had seen it, he built an altar before it, and he cried out with a voice of proclamation, saying, “Tomorrow is the solemnity of the Lord.”
6 Dagen etter reis folket upp i otta, og ofra brennoffer, og bar fram takkoffer; sidan sette dei seg til å eta og drikka, og stod so upp att og gav seg til å leika.
And rising up in the morning, they offered holocausts, and peace victims, and the people sat down to eat and to drink, and they rose up to play.
7 Då sagde Herren til Moses: «Skunda deg og gakk ned att! Folket ditt, som du fylgde ut or Egyptarland, hev fare stygt åt.
Then the Lord spoke to Moses, saying: “Go, descend. Your people, whom you led away from the land of Egypt, have sinned.
8 Dei var snøgge til å taka utav den vegen eg sagde dei skulde fylgja. No hev dei støypt seg ein gullkalv; den legg dei seg på kne for og ofrar til honom og ropar: «Dette er guden din, Israel, han som førde deg ut or Egyptarland!»
They have quickly withdrawn from the way which you revealed to them. And they have made for themselves a molten calf, and they have worshiped it. And immolating victims to it, they have said: ‘These are your gods, O Israel, who led you away from the land of Egypt.’”
9 «Eg hev havt auga med dette folket, » sagde Herren til Moses, «og set at det er eit hardkyndt folk.
And again, the Lord said to Moses: “I discern that this people is stiff-necked.
10 Lat meg no få råda, so vil eg sleppa harmen min laus, og gjera ende på deim, og sidan vil eg gjera deg til eit stort folk.»
Release me, so that my fury may be enraged against them, and I may destroy them, and then I will make of you a great nation.”
11 Men Moses freista å blidka Herren sin Gud og sagde: «Herre, kvi vil du sleppa harmen din laus imot folket ditt, som du hev henta ut or Egyptarlandet med di store magt og di sterke hand?»
Then Moses prayed to the Lord his God, saying: “Why, O Lord, is your fury enraged against your people, whom you led away from the land of Egypt, with great strength and with a mighty hand?
12 Skal då egyptarane få det å segja: «Det var ikkje for det gode han fylgde deim ut or landet; han vilde drepa deim i fjelli og rydja deim or verdi»? Døyv harmen som brenn i deg, og legg ned hemntankarne mot folket ditt.
I beg you, let not the Egyptians say, ‘He cleverly led them away, so that he could put them to death in the mountains and destroy them from the earth.’ Let your anger be quieted and appeased concerning the wickedness of your people.
13 Kom i hug det du lova Abraham og Isak og Israel, tenarane dine, då du svor ved deg sjølv: «Eg vil auka ætti dykkar, so ho vert som stjernorne på himmelen, og heile dette landet som eg hev tala um, det vil eg gjeva etterkomarane dykkar; og dei skal eiga det i all æva.»»
Remember Abraham, Isaac, and Israel, your servants, to whom you swore by your very self, saying: ‘I will multiply your offspring like the stars of heaven. And this entire land, about which I have spoken, I will give to your offspring. And you shall possess it forever.’”
14 Då angra Herren at han hadde lova folket sitt vondt.
And the Lord was appeased from doing the evil which he had spoken against his people.
15 So gjekk Moses ned att av fjellet, og i handi hadde han dei tvo lovtavlorne, tavlor som var fullskrivne på båe sidor; alle stader var det skrive på deim.
And Moses returned from the mountain, carrying the two tablets of the testimony in his hand, written on both sides,
16 Og tavlorne dei var Guds eige arbeid, og skrifti ho var Guds eigi skrift, som var inngravi på tavlorne.
and accomplished by the work of God. Also, the writing of God was engraved on the tablets.
17 Då Josva høyrde omen av folket som stima og ståka, so sagde han med Moses: «Eg høyrer stridsljod i lægret.»
Then Joshua, hearing the tumult of the people shouting, said to Moses: “The outcry of battle is heard in the camp.”
18 «Dette er ikkje fagnadrop frå folk som vinn, og ikkje vådeskrik frå folk som fell; for meg lydest det som mangrøysta song, » svara Moses.
But he responded: “It is not the clamor of men being exhorted to battle, nor the shout of men being compelled to flee. But I hear the voice of singing.”
19 Då dei kom næmare innåt lægret og fekk sjå gullkalven og dansarflokkarne, då vart Moses so harm, at han kasta tavlorne frå seg nedunder fjellet og slo deim sund.
And when he had approached to the camp, he saw the calf and the dances. And being very angry, he threw down the tablets from his hand, and he broke them at the base of the mountain.
20 Og han tok kalven som dei hadde gjort, og kasta honom på elden og mulde honom i smått, og strådde dusti på vatnet, og det let han Israels-folket drikka av.
And seizing the calf, which they had made, he burnt it and crushed it, even to dust, which he scattered into water. And he gave from it to the sons of Israel to drink.
21 So sagde han med Aron: «Kva vondt hev dette folket gjort deg, sidan du laut føra deim upp i so stor ei synd?»
And he said to Aaron, “What has this people done to you, so that you would bring upon them the greatest sin?”
22 «Ver ikkje vreid på meg, herre bror!» svara Aron. «Du veit kor gjenomvondt det er, dette folket.
And he answered him: “Let not my lord be indignant. For you know this people, that they are prone to evil.
23 Dei sagde med meg: «Gjer oss ein gud som kann ganga framfyre oss! For me veit ikkje kvar det hev vorte av denne Moses, han som fylgde oss ut or Egyptarland.»
They said to me: ‘Make gods for us, who may go before us. For this Moses, who led us away from the land of Egypt, we do not know what has befallen him.’
24 Då sagde eg til deim: «Den som hev noko gull på seg, lyt taka det av seg!» So gav dei meg gullet, og eg kasta det i elden; då kom denne kalven fram.»
And I said to them, ‘Which of you has gold?’ And they took it and gave it to me. And I threw it into the fire, and this calf came out.”
25 Då Moses såg at folket var agelaust - for Aron hadde mist agen yver deim, til spott for fiendarne -
Therefore, Moses, seeing that the people were naked (for Aaron had stripped them because of the disgrace of their sordidness, and he had set them naked among their enemies),
26 so gjekk han fram i lægerporten, og ropa: «Hit til meg alle Herrens menner!» Då flokka heile Levi-ætti seg um honom,
and standing at the gate of the camp, said: “If anyone is for the Lord, let him join with me.” And all the sons of Levi gathered themselves together to him.
27 og han sagde til deim: «So segjer Herren, Israels Gud: «Spenn sverdet på dykk, alle mann! Gakk att og fram i lægret, frå port til port, og hogg ned for fote, både brør og vener og frendar!»»
And he said to them: “Thus says the Lord God of Israel: Let a man place his sword at his thigh. Go forth, and then return, from gate to gate, through the midst of the camp, and let each one kill his brother, and friend, and neighbor.”
28 Levi-sønerne gjorde som Moses sagde, og den dagen fall det av folket ikring tri tusund mann.
And the sons of Levi did according to the words of Moses, and there fell on that day about twenty-three thousand men.
29 For Moses sagde: «I dag lyt de vigja dykk åt Herren, um det so er med blodet av sønerne og brørne dykkar; so skal han i dag gjeva dykk si velsigning!»
And Moses said: “On this day, you have consecrated your hands to the Lord, each one in his son and in his brother, so that a blessing may be given to you.”
30 Dagen etter sagde Moses med folket: «De hev gjort ei stor synd. No vil eg stiga upp til Herren og beda um nåde for dykk.»
Then, when the next day arrived, Moses spoke to the people: “You have sinned the greatest sin. I will ascend to the Lord. Perhaps, in some way, I might be able to entreat him for your wickedness.”
31 So gjekk Moses attende til Herren og sagde: «Ai ei, dette folket hev gjort ei stor synd: dei hev laga seg ein gud av gull.
And returning to the Lord, he said: “I beg you, this people has sinned the greatest sin, and they have made for themselves gods of gold. Either release them from this offense,
32 Å gjev du kunde gløyma syndi deira! Kann du ikkje, so strjuk meg ut or boki di som du skriv i!»
or, if you do not, then delete me from the book that you have written.”
33 Då sagde Herren til Moses: «Den som syndar mot meg, honom stryk eg ut or boki mi.
And the Lord answered him: “Whoever has sinned against me, him I will delete from my book.
34 Gakk no du, og fylg folket dit som eg hev sagt deg! Sjå, engelen min skal ganga framfyre deg. Men når min time kjem, vil eg heimsøkja deim for syndi deira.»
But as for you, go and lead this people where I have told you. My angel will go before you. Then, on the day of retribution, I will also visit this sin of theirs.”
35 Og Herren førde ulukka yver folket for di dei hadde gjort kalven, den som Aron laga åt deim.
Therefore, the Lord struck the people for the guilt of the calf, which Aaron had made.
