2 Mosebok 10
1 Og Herren sagde til Moses: «Gakk fram for Farao! For det er eg som hev gjort honom so hard, både honom og mennerne hans, so eg kunde fremja desse teikni mine imillom deim,
And Jehovah said to Moses, Go in to Pharaoh, for I have hardened his heart, and the heart of his servants, that I may show these my signs in the midst of them,
2 og so du skal fortelja son din og soneson din korleis eg hev fare åt med egyptarane, og kva teikn eg hev gjort hjå deim - so de skal sanna at eg er Herren!»
and that thou may tell in the ears of thy son, and of thy son's son, what things I have wrought upon Egypt, and my signs which I have done among them, that ye may know that I am Jehovah.
3 So gjekk Moses og Aron fram for Farao og sagde med honom: «So segjer Herren, Hebræarguden: «Kor lenge skal det vara fyrr du vil bøygja deg for meg? Lat folket mitt fara, so dei kann tena meg!
And Moses and Aaron went in to Pharaoh, and said to him, Thus says Jehovah, the God of the Hebrews, How long will thou refuse to humble thyself before me? Let my people go, that they may serve me.
4 For trassar du og ikkje let folket mitt fara, so skal eg i morgon senda grashoppar inn i riket ditt.
Else, if thou refuse to let my people go, behold, tomorrow I will bring locusts into thy border.
5 Dei skal breida seg ut yver åker og eng, so tett at ein ikkje kann sjå marki, og eta upp kvar einaste grand som de hev att etter haglet, og snøyda kvart eit tre som veks i hagarne dykkar.
And they shall cover the face of the earth, so that no man is able to see the ground. And they shall eat the residue of that which is escaped, which remains to you from the hail, and shall eat every tree which grows for you out of the field.
6 Og dei skal fylla upp husi for deg og mennerne dine og alle egyptarane, so ikkje federne dine og ikkje federne åt federne dine skal ha set slik syn, frå den dag dei vart til på jordi og til den dag i dag.»» Dermed snudde han seg, og gjekk burt ifrå Farao.
And thy houses shall be filled, and the houses of all thy servants, and the houses of all the Egyptians, as neither thy fathers nor thy fathers' fathers have seen, since the day that they were upon the earth to this day. And he turned, and went out from Pharaoh.
7 Då sagde hirdmennerne med Farao: «Kor lenge skal denne mannen vera ei snara for oss? Lat no folki fara, so dei kann tena Herren, Guden sin! Ser du ikkje endå at Egyptarlandet vert øydelagt?»
And Pharaoh's servants said to him, How long shall this man be a snare to us? Let the men go, that they may serve Jehovah their God. Do thou not yet know that Egypt is destroyed?
8 So kalla dei Moses og Aron attende til Farao, og han sagde med deim: «Gakk so av stad då, og ten Herren, Guden dykkar! Kor mange er det no som skal fara?»
And Moses and Aaron were brought again to Pharaoh. And he said to them, Go, serve Jehovah your God, but who are those who shall go?
9 «Me lyt fara alle, både unge og gamle, » svara Moses; «både sønerne og døtterne våre lyt vera med oss, både småfeet og storfeet vårt; for me skal halda ei stor høgtid for Herren.»
And Moses said, We will go with our young and with our old, with our sons and with our daughters, with our flocks and with our herds will we go, for we must hold a feast to Jehovah.
10 Då sagde han til deim: «Herren vere med dykk, so visst som eg let dykk fara burt med borni dykkar! Sjå der um de ikkje tenkjer på vondt!
And he said to them, So be Jehovah with you, as I will let you go, and your little ones. Look, evil is before you.
11 Nei, dette vert ikkje noko av! De mennerne kann fara og tena Herren; for det var det de bad um!» Dermed jaga dei deim burt frå augo åt Farao.
Not so. Go ye now who are men, and serve Jehovah, for that is what ye desire. And they were driven out from Pharaoh's presence.
12 Då sagde Herren til Moses: «Rett handi di ut yver Egyptarland, so skal grashopparne koma drivande innyver landet og eta upp all grøda på marki, alt som haglet hev spart.»
And Jehovah said to Moses, Stretch out thy hand over the land of Egypt for the locusts, that they may come up upon the land of Egypt, and eat every herb of the land, even all that the hail has left.
13 So rette Moses staven sin ut yver Egyptarland, og Herren sende ein austanvind som stod innyver landet heile den dagen og heile natti; um morgonen kom austanvinden med grashopparne.
And Moses stretched forth his rod over the land of Egypt, and Jehovah brought an east wind upon the land all that day, and all the night, and when it was morning, the east wind brought the locusts.
14 Og grashopparne dreiv innyver heile Egyptarlandet, og slo seg ned i heile riket, ein uhorveleg brote: aldri fyrr hadde det vore so mykje med grashoppar, og aldri meir vil det koma.
And the locusts went up over all the land of Egypt, and rested in all the borders of Egypt, very grievous were they, before them there were no such locusts as they, neither after them shall be such.
15 Dei lagde seg utyver landet, so tett at markerne myrkna, og åt upp all grøda på åkrarne og all alda på trei, som haglet hadde leivt, og det fanst ikkje att namnet av grønt, anten på tre eller strå, i heile Egyptarlandet.
For they covered the face of the whole ground, so that the land was darkened, and they ate every herb of the land, and all the fruit of the trees which the hail had left. And there remained not any green thing, either tree nor herb of the field, through all the land of Egypt.
16 Då skunda Farao seg og sende bod etter Moses og Aron, og sagde: «Eg hev synda mot Herren, dykkar Gud, og mot dykk.
Then Pharaoh called for Moses and Aaron in haste, and he said, I have sinned against Jehovah your God, and against you.
17 Kjære væne, gjev til synda mi denne enaste gongen, og bed til Herren, dykkar Gud, at han berre vil taka denne fæle landøyda burt frå meg!»
Now therefore forgive, I pray thee, my sin only this once, and entreat Jehovah your God, that he may only take away from me this death.
18 So gjekk Moses ut att frå Farao, og bad til Herren.
And he went out from Pharaoh, and entreated Jehovah.
19 Då vende Herren vinden, so det vart ein ovsterk vestanvind, og den førde grashopparne burt, og støytte deim ned i Raudehavet; det vart ikkje att ein einaste grashopp i heile Egyptarriket.
And Jehovah turned an exceedingly strong west wind, which took up the locusts, and drove them into the Red Sea. There remained not one locust in all the border of Egypt.
20 Men Herren gjorde Farao hard i hugen, so han ikkje let Israels-folket fara.
But Jehovah hardened Pharaoh's heart, and he did not let the sons of Israel go.
21 Og Herren sagde til Moses: «Rett handi di upp imot himmelen, so skal det leggja seg myrker yver Egyptarlandet, eit myrker so tjukt at ein kann taka i det.»
And Jehovah said to Moses, Stretch out thy hand toward heaven, that there may be darkness over the land of Egypt, even darkness which may be felt.
22 So rette Moses handi si upp imot himmelen. Då vart det stumende myrkt i heile Egyptarland i tri dagar.
And Moses stretched forth his hand toward heaven, and there was a thick darkness in all the land of Egypt three days,
23 Den eine timde ikkje den andre, og i tri dagar var det ingen som torde reisa seg av sessen sin. Men der Israels-folket budde, der var det ljost alle stader.
they did not see each other, neither did anyone rise from his place for three days, but all the sons of Israel had light in their dwellings.
24 Då sende Farao bod etter Moses, og sagde: «Gakk av og haldt høgtid for Herren! Borni dykkar kann og få vera med; men bufeet, både smått og stort, lyt de setja att her.»
And Pharaoh called to Moses, and said, Go ye, serve Jehovah, only let your flocks and your herds stay. Let your little ones also go with you.
25 «Du må då gjeva med oss det me treng til slagtoffer og brennoffer, åt Herren, vår Gud!» svara Moses.
And Moses said, Thou must also give into our hand sacrifices and burnt offerings, that we may sacrifice to Jehovah our God.
26 «Bufeet vårt lyt me hava med oss - ikkje ei klauv må vera att - for det er det me tek av, når me ofrar til Herren vår Gud; og me veit ikkje kva me skal ofra til honom, fyrr me kjem fram.»
Our cattle shall also go with us, there shall not a hoof be left behind, for we must take of it to serve Jehovah our God, and we do not know with what we must serve Jehovah, until we come there.
27 Men Herren herde hugen åt Farao, og han vilde ikkje lata deim fara.
But Jehovah hardened Pharaoh's heart, and he would not let them go.
28 Og Farao sagde til Moses: «Gakk ifrå meg! Vara deg! Kom aldri meir for augo mine! For den dag eg ser deg for augo att, skal du døy.»
And Pharaoh said to him, Get thee from me. Take heed to thyself, see my face no more, for in the day thou see my face thou shall die.
29 «Ja no sagde du det sjølv, » svara Moses, «og eg kjem aldri meir for augo dine.»
And Moses said, Thou have spoken well. I will see thy face again no more.
