Predikerens 1
1 Ord av Preikaren, son åt David, konge i Jerusalem.
Rijeèi propovjednika sina Davidova cara u Jerusalimu.
2 Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, fåfengt, fåfengt! Alt er fåfengt.
Taština nad taštinama, veli propovjednik, taština nad taštinama, sve je taština.
3 Kva vinning hev mannen av alt si møda som han møder seg med under soli?
Kaka je korist èovjeku od svega truda njegova, kojim se trudi pod suncem?
4 Ætt gjeng, og ætt kjem, medan jordi æveleg stend.
Naraštaj jedan odlazi i drugi dolazi, a zemlja stoji uvijek.
5 Og soli renn, og soli glar, og ho skundar seg att til staden sin der som ho plar renna.
Sunce izlazi i zalazi, i opet hiti na mjesto svoje odakle izlazi.
6 Vinden gjeng imot sud og snur seg mot nord, han snur seg og snur seg og kjem attende til kringlaupet sitt.
Vjetar ide na jug i obræe se na sjever: ide jednako obræuæi se, i u obrtanju svom vraæa se.
7 Alle elvar renn ut i havet, men havet vert ikkje fullt, dit som elvarne fyrr hev runne, held dei alltid på å renna.
Sve rijeke teku u more, i more se ne prepunja; odakle teku rijeke, onamo se vraæaju da opet teku.
8 Allting strevar so ingen det ut kann segja, ikkje vert auga mett av å sjå, og ikkje vert øyra fyllt av å høyra.
Sve je muèno, da èovjek ne može iskazati; oko se ne može nagledati, niti se uho može naslušati.
9 Det som hev vore, er det som skal vera, og det som hev hendt, er det som skal henda; det finst inkje nytt under soli.
Što je bilo to æe biti, što se èinilo to æe se èiniti, i nema ništa novo pod suncem.
10 Skulde dei segja um noko: «Sjå, dette er nytt!» - so hev det longe vore til i fordums tider som var fyre oss.
Ima li što za što bi ko rekao: vidi, to je novo? Veæ je bilo za vijekova koji su bili prije nas.
11 Me hev inkje minne um deim som fyrr hev livt, og dei som sidan skal koma, vil ikkje heller liva i minnet hjå deim som etterpå kjem.
Ne pominje se što je prije bilo; ni ono što æe poslije biti neæe se pominjati u onijeh koji æe poslije nastati.
12 Eg, Preikaren, var konge yver Israel i Jerusalem.
Ja propovjednik bijah car nad Izrailjem u Jerusalimu;
13 Eg lagde hugen på å granska og å ransaka med visdom alt det som hender under himmelen. Det er ei leid plåga som Gud hev gjeve mannsborni å plågast med.
I upravih srce svoje da tražim i razberem mudrošæu sve što biva pod nebom; taj muèni posao dade Bog sinovima ljudskim da se muèe oko njega.
14 Eg såg på alt det som hender under soli, og so var det fåfengt alt i hop og jag etter vind.
Vidjeh sve što biva pod suncem, i gle, sve je taština i muka duhu.
15 Det bogne kann ikkje beinkast, og det vantande kann ikkje reknast.
Što je krivo ne može se ispraviti, i nedostaci ne mogu se izbrojiti.
16 Eg tenkte med meg sjølv: «Sjå no hev eg vunne meg større og rikare visdom enn alle dei som hev rådt yver Jerusalem fyre meg, og hjarta mitt hev set visdom og kunnskap i rikt mål.»
Ja rekoh u srcu svom govoreæi: evo, ja postah velik, i pretekoh mudrošæu sve koji biše prije mene u Jerusalimu, i srce moje vidje mnogo mudrosti i znanja.
17 Eg lagde hugen på å skyna visdomen og skyna vitløysa og dårskap. Men eg skyna at det var jag etter vind det og.
I upravih srce svoje da poznam mudrost i da poznam bezumlje i ludost; pa doznah da je i to muka duhu.
18 For med mykje visdom du mykje gremmest, og aukar du kunnskap, so aukar du kvida.
Jer gdje je mnogo mudrosti, mnogo je brige, i ko umnožava znanje, umnožava muku.
