Predikerens 1
1 Ord av Preikaren, son åt David, konge i Jerusalem.
As palavras do pregador, o filho de Davi, rei em Jerusalém:
2 Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, fåfengt, fåfengt! Alt er fåfengt.
“Vaidade das vaidades”, diz o pregador; “Vaidade das vaidades, tudo é vaidade”.
3 Kva vinning hev mannen av alt si møda som han møder seg med under soli?
O que o homem ganha com todo seu trabalho no qual ele trabalha sob o sol?
4 Ætt gjeng, og ætt kjem, medan jordi æveleg stend.
Uma geração vai, e outra geração vem; mas a terra permanece para sempre.
5 Og soli renn, og soli glar, og ho skundar seg att til staden sin der som ho plar renna.
O sol também se levanta, e o sol se põe, e se apressa para seu lugar onde nasce.
6 Vinden gjeng imot sud og snur seg mot nord, han snur seg og snur seg og kjem attende til kringlaupet sitt.
O vento vai em direção ao sul, e se volta para o norte. Ele se vira continuamente enquanto vai, e o vento retorna novamente a seus cursos.
7 Alle elvar renn ut i havet, men havet vert ikkje fullt, dit som elvarne fyrr hev runne, held dei alltid på å renna.
Todos os rios correm para o mar, mas o mar não está cheio. Para o lugar onde os rios correm, lá eles correm novamente.
8 Allting strevar so ingen det ut kann segja, ikkje vert auga mett av å sjå, og ikkje vert øyra fyllt av å høyra.
Todas as coisas estão cheias de cansaço para além da pronúncia. O olho não se contenta em ver, nem o ouvido se enche de audição.
9 Det som hev vore, er det som skal vera, og det som hev hendt, er det som skal henda; det finst inkje nytt under soli.
O que foi é o que deve ser, e o que foi feito é o que deve ser feito; e não há nada de novo sob o sol.
10 Skulde dei segja um noko: «Sjå, dette er nytt!» - so hev det longe vore til i fordums tider som var fyre oss.
Há alguma coisa da qual se possa dizer: “Eis que isto é novo?”. Já foi há muito tempo, nos tempos que nos antecederam.
11 Me hev inkje minne um deim som fyrr hev livt, og dei som sidan skal koma, vil ikkje heller liva i minnet hjå deim som etterpå kjem.
Não há memória do primeiro; nem haverá memória do segundo que virá, entre os que virão depois.
12 Eg, Preikaren, var konge yver Israel i Jerusalem.
Eu, o Pregador, fui rei sobre Israel em Jerusalém.
13 Eg lagde hugen på å granska og å ransaka med visdom alt det som hender under himmelen. Det er ei leid plåga som Gud hev gjeve mannsborni å plågast med.
Eu apliquei meu coração para buscar e buscar com sabedoria tudo o que é feito sob o céu. É um fardo pesado que Deus deu aos filhos dos homens para serem afligidos.
14 Eg såg på alt det som hender under soli, og so var det fåfengt alt i hop og jag etter vind.
Vi todas as obras que são feitas sob o sol; e eis que tudo é vaidade e uma perseguição ao vento.
15 Det bogne kann ikkje beinkast, og det vantande kann ikkje reknast.
O que é torto não pode ser reto; e o que está faltando não pode ser contado.
16 Eg tenkte med meg sjølv: «Sjå no hev eg vunne meg større og rikare visdom enn alle dei som hev rådt yver Jerusalem fyre meg, og hjarta mitt hev set visdom og kunnskap i rikt mål.»
Eu disse para mim mesmo: “Eis que obtive para mim uma grande sabedoria acima de tudo o que havia antes de mim em Jerusalém”. Sim, meu coração teve uma grande experiência de sabedoria e conhecimento”.
17 Eg lagde hugen på å skyna visdomen og skyna vitløysa og dårskap. Men eg skyna at det var jag etter vind det og.
Eu apliquei meu coração para conhecer a sabedoria, e para conhecer a loucura e a loucura. Percebi que isto também era uma perseguição ao vento.
18 For med mykje visdom du mykje gremmest, og aukar du kunnskap, so aukar du kvida.
Pois em muita sabedoria há muita dor; e quem aumenta o conhecimento aumenta a dor.
