Predikerens 1
1 Ord av Preikaren, son åt David, konge i Jerusalem.
Ord av predikeren, sønn av David, konge i Jerusalem.
2 Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, fåfengt, fåfengt! Alt er fåfengt.
Bare tomhet, sier predikeren, bare idelig tomhet! Alt er tomhet.
3 Kva vinning hev mannen av alt si møda som han møder seg med under soli?
Hvad vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møier sig med under solen?
4 Ætt gjeng, og ætt kjem, medan jordi æveleg stend.
Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig.
5 Og soli renn, og soli glar, og ho skundar seg att til staden sin der som ho plar renna.
Og solen går op, og solen går ned, og den haster tilbake til det sted hvor den går op.
6 Vinden gjeng imot sud og snur seg mot nord, han snur seg og snur seg og kjem attende til kringlaupet sitt.
Vinden går mot syd og vender sig mot nord; den vender og vender sig om under sin gang og begynner så atter sitt kretsløp.
7 Alle elvar renn ut i havet, men havet vert ikkje fullt, dit som elvarne fyrr hev runne, held dei alltid på å renna.
Alle bekker løper ut i havet, men havet blir ikke fullt; til det sted som bekkene går til, dit går de alltid igjen.
8 Allting strevar so ingen det ut kann segja, ikkje vert auga mett av å sjå, og ikkje vert øyra fyllt av å høyra.
Alle ting strever utrettelig, ingen kan utsi det; øiet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.
9 Det som hev vore, er det som skal vera, og det som hev hendt, er det som skal henda; det finst inkje nytt under soli.
Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen.
10 Skulde dei segja um noko: «Sjå, dette er nytt!» - so hev det longe vore til i fordums tider som var fyre oss.
Er det noget hvorom en vilde si: Se, dette er nytt - så har det vært til for lenge siden, i fremfarne tider som var før oss.
11 Me hev inkje minne um deim som fyrr hev livt, og dei som sidan skal koma, vil ikkje heller liva i minnet hjå deim som etterpå kjem.
Det er ingen som minnes dem som har levd før, og heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer efter.
12 Eg, Preikaren, var konge yver Israel i Jerusalem.
Jeg, predikeren, var konge over Israel i Jerusalem,
13 Eg lagde hugen på å granska og å ransaka med visdom alt det som hender under himmelen. Det er ei leid plåga som Gud hev gjeve mannsborni å plågast med.
og jeg vendte min hu til å ransake og utgranske med visdom alt det som hender under himmelen; det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.
14 Eg såg på alt det som hender under soli, og so var det fåfengt alt i hop og jag etter vind.
Jeg sa alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag efter vind.
15 Det bogne kann ikkje beinkast, og det vantande kann ikkje reknast.
Det som er kroket, kan ikke bli rett, og det som mangler, kan ingen regne med.
16 Eg tenkte med meg sjølv: «Sjå no hev eg vunne meg større og rikare visdom enn alle dei som hev rådt yver Jerusalem fyre meg, og hjarta mitt hev set visdom og kunnskap i rikt mål.»
Jeg talte med mig selv i mitt indre og sa: Se, jeg har vunnet mig større og rikere visdom enn alle som har rådet over Jerusalem før mig, og mitt hjerte har skuet megen visdom og kunnskap.
17 Eg lagde hugen på å skyna visdomen og skyna vitløysa og dårskap. Men eg skyna at det var jag etter vind det og.
Og jeg vendte min hu til å kjenne visdommen og kjenne dårskap og uforstand, men jeg skjønte at også dette var jag efter vind.
18 For med mykje visdom du mykje gremmest, og aukar du kunnskap, so aukar du kvida.
For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.
