Predikerens 1
1 Ord av Preikaren, son åt David, konge i Jerusalem.
The words of Kohelet, the son of David, king in Jerusalem:
2 Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, fåfengt, fåfengt! Alt er fåfengt.
“Vanity of vanities,” says Kohelet; “Vanity of vanities, all is vanity.”
3 Kva vinning hev mannen av alt si møda som han møder seg med under soli?
What does man gain from all his labor in which he labors under the sun?
4 Ætt gjeng, og ætt kjem, medan jordi æveleg stend.
One generation goes, and another generation comes; but the earth remains forever.
5 Og soli renn, og soli glar, og ho skundar seg att til staden sin der som ho plar renna.
The sun also rises, and the sun goes down, and hurries to its place where it rises.
6 Vinden gjeng imot sud og snur seg mot nord, han snur seg og snur seg og kjem attende til kringlaupet sitt.
The wind goes toward the south, and turns around to the north. It turns around continually as it goes, and the wind returns again to its courses.
7 Alle elvar renn ut i havet, men havet vert ikkje fullt, dit som elvarne fyrr hev runne, held dei alltid på å renna.
All the rivers run into the sea, yet the sea is not full. To the place where the rivers flow, there they flow again.
8 Allting strevar so ingen det ut kann segja, ikkje vert auga mett av å sjå, og ikkje vert øyra fyllt av å høyra.
All things are full of weariness beyond uttering. The eye is not satisfied with seeing, nor the ear filled with hearing.
9 Det som hev vore, er det som skal vera, og det som hev hendt, er det som skal henda; det finst inkje nytt under soli.
That which has been is that which shall be, and that which has been done is that which shall be done; and there is no new thing under the sun.
10 Skulde dei segja um noko: «Sjå, dette er nytt!» - so hev det longe vore til i fordums tider som var fyre oss.
Is there a thing of which it may be said, “Behold, this is new”? It has been long ago, in the ages which were before us.
11 Me hev inkje minne um deim som fyrr hev livt, og dei som sidan skal koma, vil ikkje heller liva i minnet hjå deim som etterpå kjem.
There is no memory of the former; neither shall there be any memory of the latter that are to come, among those that shall come after.
12 Eg, Preikaren, var konge yver Israel i Jerusalem.
I, Kohelet, was king over Israel in Jerusalem.
13 Eg lagde hugen på å granska og å ransaka med visdom alt det som hender under himmelen. Det er ei leid plåga som Gud hev gjeve mannsborni å plågast med.
I applied my heart to seek and to search out by wisdom concerning all that is done under the sky. It is a heavy burden that God has given to the sons of men to be afflicted with.
14 Eg såg på alt det som hender under soli, og so var det fåfengt alt i hop og jag etter vind.
I have seen all the works that are done under the sun; and behold, all is vanity and a chasing after wind.
15 Det bogne kann ikkje beinkast, og det vantande kann ikkje reknast.
That which is crooked can’t be made straight; and that which is lacking can’t be counted.
16 Eg tenkte med meg sjølv: «Sjå no hev eg vunne meg større og rikare visdom enn alle dei som hev rådt yver Jerusalem fyre meg, og hjarta mitt hev set visdom og kunnskap i rikt mål.»
I said to myself, “Behold, I have obtained for myself great wisdom above all who were before me in Jerusalem. Yes, my heart has had great experience of wisdom and knowledge.”
17 Eg lagde hugen på å skyna visdomen og skyna vitløysa og dårskap. Men eg skyna at det var jag etter vind det og.
I applied my heart to know wisdom, and to know madness and folly. I perceived that this also was a chasing after wind.
18 For med mykje visdom du mykje gremmest, og aukar du kunnskap, so aukar du kvida.
For in much wisdom is much grief; and he who increases knowledge increases sorrow.
