Predikerens 1
1 Ord av Preikaren, son åt David, konge i Jerusalem.
The words of the Proclaimer, son of David, king in Jerusalem.
2 Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, fåfengt, fåfengt! Alt er fåfengt.
Vanity of vanities! saith the Proclaimer, vanity of vanities! all, is vanity.
3 Kva vinning hev mannen av alt si møda som han møder seg med under soli?
What profit hath Man, in all his toil wherewith he toileth under the sun?
4 Ætt gjeng, og ætt kjem, medan jordi æveleg stend.
Generation, goeth and, generation, cometh, but, the earth, unto times age-abiding, remaineth.
5 Og soli renn, og soli glar, og ho skundar seg att til staden sin der som ho plar renna.
And the sun, breaketh forth, and the sun, goeth in, —yea, unto his own place, he panteth, from whence he brake forth.
6 Vinden gjeng imot sud og snur seg mot nord, han snur seg og snur seg og kjem attende til kringlaupet sitt.
Going unto the south, and circling unto the north, —circling, circling continually, is, the wind, and, over its own circuits, returneth the wind.
7 Alle elvar renn ut i havet, men havet vert ikkje fullt, dit som elvarne fyrr hev runne, held dei alltid på å renna.
All the streams, flow into the sea, yet, the sea, is not full, —unto the place whither the streams flow, thither, do they again flow.
8 Allting strevar so ingen det ut kann segja, ikkje vert auga mett av å sjå, og ikkje vert øyra fyllt av å høyra.
All words, are weak, unable is any man to tell, —not satisfied is the eye by seeing, nor filled is the ear with hearing.
9 Det som hev vore, er det som skal vera, og det som hev hendt, er det som skal henda; det finst inkje nytt under soli.
That which hath been, is the same that shall be, and, that which hath been done, is the same that shall be done, —and there is, nothing new, under the sun.
10 Skulde dei segja um noko: «Sjå, dette er nytt!» - so hev det longe vore til i fordums tider som var fyre oss.
Is there a thing, of which it can be said, See here, it is, new? Already, hath it been, for ages, [it is something] which was before us.
11 Me hev inkje minne um deim som fyrr hev livt, og dei som sidan skal koma, vil ikkje heller liva i minnet hjå deim som etterpå kjem.
There is, no remembrance, of the thing before, —nor, even of the things after, which shall be, will there be any remembrance, with them who shall come after.
12 Eg, Preikaren, var konge yver Israel i Jerusalem.
I, the Proclaimer, was king over Israel, in Jerusalem.
13 Eg lagde hugen på å granska og å ransaka med visdom alt det som hender under himmelen. Det er ei leid plåga som Gud hev gjeve mannsborni å plågast med.
And I gave my heart to seek and to search out, wisely, concerning all things which are done under the heavens, —the same, is the vexatious employment God hath given to the sons of men, to work toilsomely therein,
14 Eg såg på alt det som hender under soli, og so var det fåfengt alt i hop og jag etter vind.
I saw all the works which were done under the sun, —and lo! all, was vanity, and a feeding on wind.
15 Det bogne kann ikkje beinkast, og det vantande kann ikkje reknast.
That which is crooked, cannot be straight, —and, that which is wanting, cannot be reckoned.
16 Eg tenkte med meg sjølv: «Sjå no hev eg vunne meg større og rikare visdom enn alle dei som hev rådt yver Jerusalem fyre meg, og hjarta mitt hev set visdom og kunnskap i rikt mål.»
Spake, I, in my heart, saying, As for me, lo! I have become great, and have gathered wisdom, beyond any one who hath been before me over Jerusalem, —and, my heart, hath seen much wisdom and knowledge:
17 Eg lagde hugen på å skyna visdomen og skyna vitløysa og dårskap. Men eg skyna at det var jag etter vind det og.
yea I have given my heart, to know wisdom, and to know madness, and folly, —I know that, even this, is a feeding on wind.
18 For med mykje visdom du mykje gremmest, og aukar du kunnskap, so aukar du kvida.
For, in much wisdom, is much vexation, —and, he that increaseth knowledge, increaseth pain.
