Predikerens 1
1 Ord av Preikaren, son åt David, konge i Jerusalem.
Words of a preacher, son of David, king in Jerusalem:
2 Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, fåfengt, fåfengt! Alt er fåfengt.
Vanity of vanities, said the Preacher, vanity of vanities: the whole [is] vanity.
3 Kva vinning hev mannen av alt si møda som han møder seg med under soli?
What advantage [is] to man by all his labor that he labors at under the sun?
4 Ætt gjeng, og ætt kjem, medan jordi æveleg stend.
A generation is going, and a generation is coming, and the earth is standing for all time.
5 Og soli renn, og soli glar, og ho skundar seg att til staden sin der som ho plar renna.
Also, the sun has risen, and the sun has gone in, and to its place panting it is rising there.
6 Vinden gjeng imot sud og snur seg mot nord, han snur seg og snur seg og kjem attende til kringlaupet sitt.
Going to the south, and turning around to the north, turning around, turning around, the wind is going, and by its circuits the wind has returned.
7 Alle elvar renn ut i havet, men havet vert ikkje fullt, dit som elvarne fyrr hev runne, held dei alltid på å renna.
All the streams are going to the sea, and the sea is not full; to a place to where the streams are going, there they are turning back to go.
8 Allting strevar so ingen det ut kann segja, ikkje vert auga mett av å sjå, og ikkje vert øyra fyllt av å høyra.
All these things are wearying; a man is not able to speak, the eye is not satisfied by seeing, nor is the ear filled from hearing.
9 Det som hev vore, er det som skal vera, og det som hev hendt, er det som skal henda; det finst inkje nytt under soli.
What [is] that which has been? It [is] that which is, and what [is] that which has been done? It [is] that which is done, and there is not an entirely new thing under the sun.
10 Skulde dei segja um noko: «Sjå, dette er nytt!» - so hev det longe vore til i fordums tider som var fyre oss.
There is a thing of which [one] says: “See this, it [is] new!” Already it has been in the ages that were before us!
11 Me hev inkje minne um deim som fyrr hev livt, og dei som sidan skal koma, vil ikkje heller liva i minnet hjå deim som etterpå kjem.
There is not a remembrance of former [generations]; and also of the latter that are, there is no remembrance of them with those that are at the last.
12 Eg, Preikaren, var konge yver Israel i Jerusalem.
I, a preacher, have been king over Israel in Jerusalem.
13 Eg lagde hugen på å granska og å ransaka med visdom alt det som hender under himmelen. Det er ei leid plåga som Gud hev gjeve mannsborni å plågast med.
And I have given my heart to seek and to search out by wisdom concerning all that has been done under the heavens. It [is] a sad travail God has given to the sons of man to be humbled by it.
14 Eg såg på alt det som hender under soli, og so var det fåfengt alt i hop og jag etter vind.
I have seen all the works that have been done under the sun, and behold, the whole [is] vanity and distress of spirit!
15 Det bogne kann ikkje beinkast, og det vantande kann ikkje reknast.
A crooked thing [one] is not able to make straight, and a lacking thing is not able to be numbered.
16 Eg tenkte med meg sjølv: «Sjå no hev eg vunne meg større og rikare visdom enn alle dei som hev rådt yver Jerusalem fyre meg, og hjarta mitt hev set visdom og kunnskap i rikt mål.»
I spoke with my heart, saying, “I, behold, have magnified and added wisdom above everyone who has been before me at Jerusalem, and my heart has seen wisdom and knowledge abundantly.
17 Eg lagde hugen på å skyna visdomen og skyna vitløysa og dårskap. Men eg skyna at det var jag etter vind det og.
And I give my heart to know wisdom, and to know madness and folly: I have known that even this [is] distress of spirit;
18 For med mykje visdom du mykje gremmest, og aukar du kunnskap, so aukar du kvida.
for in abundance of wisdom [is] abundance of sadness, and he who adds knowledge adds pain.”
