Predikerens 1
1 Ord av Preikaren, son åt David, konge i Jerusalem.
These are the words of the Teacher, the son of David, king in Jerusalem:
2 Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, fåfengt, fåfengt! Alt er fåfengt.
“Futility of futilities,” says the Teacher, “futility of futilities! Everything is futile!”
3 Kva vinning hev mannen av alt si møda som han møder seg med under soli?
What does a man gain from all his labor, at which he toils under the sun?
4 Ætt gjeng, og ætt kjem, medan jordi æveleg stend.
Generations come and generations go, but the earth remains forever.
5 Og soli renn, og soli glar, og ho skundar seg att til staden sin der som ho plar renna.
The sun rises and the sun sets; it hurries back to where it rises.
6 Vinden gjeng imot sud og snur seg mot nord, han snur seg og snur seg og kjem attende til kringlaupet sitt.
The wind blows southward, then turns northward; round and round it swirls, ever returning on its course.
7 Alle elvar renn ut i havet, men havet vert ikkje fullt, dit som elvarne fyrr hev runne, held dei alltid på å renna.
All the rivers flow into the sea, yet the sea is never full; to the place from which the streams come, there again they flow.
8 Allting strevar so ingen det ut kann segja, ikkje vert auga mett av å sjå, og ikkje vert øyra fyllt av å høyra.
All things are wearisome, more than one can describe; the eye is not satisfied with seeing, nor the ear content with hearing.
9 Det som hev vore, er det som skal vera, og det som hev hendt, er det som skal henda; det finst inkje nytt under soli.
What has been will be again, and what has been done will be done again; there is nothing new under the sun.
10 Skulde dei segja um noko: «Sjå, dette er nytt!» - so hev det longe vore til i fordums tider som var fyre oss.
Is there a case where one can say, “Look, this is new”? It has already existed in the ages before us.
11 Me hev inkje minne um deim som fyrr hev livt, og dei som sidan skal koma, vil ikkje heller liva i minnet hjå deim som etterpå kjem.
There is no remembrance of those who came before, and those yet to come will not be remembered by those who follow after.
12 Eg, Preikaren, var konge yver Israel i Jerusalem.
I, the Teacher, was king over Israel in Jerusalem.
13 Eg lagde hugen på å granska og å ransaka med visdom alt det som hender under himmelen. Det er ei leid plåga som Gud hev gjeve mannsborni å plågast med.
And I set my mind to seek and explore by wisdom all that is done under heaven. What a heavy burden God has laid upon the sons of men to occupy them!
14 Eg såg på alt det som hender under soli, og so var det fåfengt alt i hop og jag etter vind.
I have seen all the things that are done under the sun, and have found them all to be futile, a pursuit of the wind.
15 Det bogne kann ikkje beinkast, og det vantande kann ikkje reknast.
What is crooked cannot be straightened, and what is lacking cannot be counted.
16 Eg tenkte med meg sjølv: «Sjå no hev eg vunne meg større og rikare visdom enn alle dei som hev rådt yver Jerusalem fyre meg, og hjarta mitt hev set visdom og kunnskap i rikt mål.»
I said to myself, “Behold, I have grown and increased in wisdom beyond all those before me who were over Jerusalem, and my mind has observed a wealth of wisdom and knowledge.”
17 Eg lagde hugen på å skyna visdomen og skyna vitløysa og dårskap. Men eg skyna at det var jag etter vind det og.
So I set my mind to know wisdom and madness and folly; I learned that this, too, is a pursuit of the wind.
18 For med mykje visdom du mykje gremmest, og aukar du kunnskap, so aukar du kvida.
For with much wisdom comes much sorrow, and as knowledge grows, grief increases.
